Hotell Zagour Ved portene til Sahara

Den lille flyplassen i Ouarzazate minner meg om den i Tucson i Arizona; omkranset av store semi-ørkensletter og en perfekt blå himmel. Etter bare noen skritt på rullebanen er jeg i selskap med Mohammed, sønnen til eieren, og Lhoucine, den kommersielle direktøren for Hotell Zagour. Jeg blir mottatt som om jeg var ambassadør for gjestehus i Frankrike.

Når jeg setter meg inn i den "gule drosjen", en Mercedes fra 70-tallet, forteller Lhoucine meg at vi er 160 km fra Zagora; det vil si 320 km tur-retur for å hente meg på flyplassen! En liten kaffe i sentrum av Ouarzazate på en solfylt terrasse, et raskt besøk til et utendørs filmsett, og så er vi klare for de svingete veiene i steinørkenen. En unik rute, vil jeg si, spesielt siden den ender i en blindvei etter Zagora hvor selve Sahara-ørkenen begynner. Reisen videre kan gjøres på 52 dager på kamelrygg til Timbuktu i Mali. Vi kjører forbi palmer, ørkenlandskap og landsbyer med høy hastighet til tross for den trange veien. Et raskt tut i hornet, og vi passerer.

Hotell Zagour ligger på den andre siden av Zagora, i åssiden. Det har utsikt over palmer og solnedganger. Tre vakre terrasser, 18 rom, et flott svømmebasseng og en stor restaurant dekorert i tradisjonell stil. Elleve personer jobber her; resepsjonisten, nattevakten, Lhoucine (den kommersielle direktøren), servitøren, stuepikene, kokken Fatima med sitt strålende smil og hennes assistent, regnskapsføreren og turarrangøren.

Herr Benlhou inviterer oss hjem til en middag som serveres i et stort rom reservert for gjester. Herr Benlhou er en veldig åpen person, samtalen går livlig for seg, og denne kvelden er preget av en ekte, meningsfull utveksling. Eieren er en forretningsmann skapt for suksess. Hans personlighet, utstråling og ro har virkelig satt sitt preg på oppholdet mitt på Hotell Zagour. Det som imidlertid slår meg, er den varme atmosfæren på kjøkkenet – noe som helt klart er takket være Fatima – sammenlignet med den mer formelle restauranten og salongen hvor vi spiste den deilige couscousen.

I gatene er det også en fantastisk atmosfære. Alle holder på med sine sysler uten stress og i en viss harmoni. En stor, rett og lang gate med en enorm, befestet port ved inngangen: Zagora fremstår som et viktig stoppested før Sahara. De siste palmene, de siste forsyningene og den siste internettforbindelsen. På tur til souken, på samme måte som i de små markedene i Sør-Frankrike, møtes innbyggerne mer for å slå av en prat enn for å handle. Vi møter "Pacha" (byens ordfører) med sine medarbeidere foran rådhuset.

Byen ser ut til å være klar til å tilby alle administrative fasiliteter og andre tjenester for at alt skal gå raskt og knirkefritt. Zagora har de siste 10 årene opplevd en eksplosjon i tomteprisene, spesielt blant palmene. Deres hovedfordel er ørkenen rett utenfor døren, garantert sol og turer med berberne og deres kameler. Lhoucine foreslår allerede en flere dagers campingtur for å oppdage magien i de store ørkenområdene.

Tilbake på hotellet blir en herre med bart presentert for meg av mine verter. Han tar frem boka sin og viser stolt frem presseartikler og bilder av sine prestasjoner som populær underholder. Han stikker seg med spiker og strikkepinner, og til slutt heises han opp av en traktor, hengende fra kroker som er stukket grundig inn i kjøttet hans.

Showet hans finner sted neste dag på idrettsplassen i kommunen. Vi er fem som drar i Lhoucines store Mercedes, musikken spiller høyt (Samira Said & Cheb Mami). En hylende folkemengde venter på oss som om vi var viktige personligheter. Det er ikke en eneste turist her, det er virkelig et show for lokalbefolkningen. Kanskje publikum tror jeg er promotøren for showet, for vår artist og fakir insisterer på å presentere meg for byens notabiliteter som sitter på første rad.

Jeg føler da to eller tre tusen beundrende blikk rettet mot meg. Alle disse fattige menneskene har betalt for plassene sine, men ikke jeg... Kongens portretter, flaggene og politiet er svært til stede. Merkelig nok er politiet sterkt representert rundt alle familiene med sine mange, livlige barn.

Vi drar litt sent på morgenen sammen med Lhoucine, kamelgjeteren Mohammed og to kameler. Vi forlater den lille byen Zagora og setter kursen mot ørkenen og de siste fjellbarrierene før vi kommer til M'hamid og Sahara for 4 dager med vandring – omtrent 20 km per dag under en brennende sol og en evig blå himmel.

Mohammed er en 22 år gammel, smart berber. Han er veldig profesjonell; han er guiden, kokken, kamelgjeteren, den som setter tempoet for vandringen, og den som lar oss oppleve en annen måte å leve og oppdage ørkenen og dens palmer på. Sunn og velsmakende mat nytes sammen med te, under berberteltet eller i skyggen av et akasietre, en palme eller en gammel leirvegg.

Å lage mat i et telt krever smidighet og organisering; alt er innen rekkevidde i små poser. Han setter seg ned, og alt virker så enkelt. Jeg ser for meg meg selv på kjøkkenet mitt på L'Etoile, og jeg føler at jeg representerer korsfarerne med deres store, tunge sverd og hester som galopperer av sted. Her er alt mer fleksibelt; man tilpasser seg livet mer enn man forsøker å styre det.

På den andre dagen møter vi en gruppe på 3 kamelgjetere og 7 franskmenn som setter opp leiren sin i sanddynene. Solide fjellsko, typiske turbukser (som kan gjøres om til shorts) og rikelig med solkrem; vi er langt unna våre kamelgjetere som noen ganger oppholder seg i ørkenen i over en måned, vandrende i sine gamle Nike-sko eller bare i sandaler av gammelt lær.

Allerede neste dag dukker de første blemmene opp hos mine landsmenn. Selv kjenner jeg en lett stramhet på toppen av venstre fot den tredje dagen, men generelt går alt bra, og jeg nyter denne unike opplevelsen; vennskapet med min venn Lhoucine, selskapet til Mohammed og de livlige diskusjonene om kvelden med franskmennene. Lhoucine er en veldig åpen person, klarsynt og litt revolusjonær som mange marokkanere. Man kan diskutere alt med ham, han vet å le høyt og er en utmerket vandrer. Verken han eller jeg var på noen måte utstyrt for en slik tur; vi var kledd for byen, bekymret oss ikke, og alt gikk strålende.

Midt på en stor ørkenslette begynner Lhoucines mobiltelefon plutselig å ringe... Det er hans kone, som befinner seg i Vesoul eller Luxeuil i Frankrike, jeg husker ikke helt. Som andregenerasjons innvandrer klarer hun ikke å venne seg til det grå og kalde klimaet i området, og jeg kan bare forestille meg at det å ha direkte kontakt med mannen sin midt i ørkenen må varme hjertet hennes! Samtalen varer i nesten en time, alt på fransk med noen få arabiske ord innimellom (sannsynligvis de romantiske glosene...).
Plutselig gir Lhoucine meg telefonen mens vi fortsetter å gå mot det uendelige; "Hallo?! Det ser ut til at du har et hotell i Sør-Frankrike? Har du utvekslinger med Hotell Zagour? Fantastisk! Vi kommer for å besøke deg!" Marokkanerne er åpne og har et stort behov for vennskap og anerkjennelse. De går raskt fremover til tross for de begrensede ressursene de har og det autoritære styresettet.

Til slutt, etter tre dager med vandring i følge med de franske turistene, skiller vi lag midt i ingenting, som i "Lawrence of Arabia". De går rett frem mot en vannbrønn i horisonten, mens vi svinger til venstre langs en liten fjellkjede. For å komme dit må vi kjempe mot vinden og gå mye raskere enn vi gjorde med den andre gruppen. Situasjonen blir mer alvorlig, og ingen av oss tre snakker lenger. Mohammed trekker kamelene i et frenetisk tempo, Lhoucine er et helt annet sted i tankene sine (kanskje i Vesoul?!), og jeg prøver mitt beste for ikke å vrikke ankelen i denne steinete ørkenen. Denne stemningen liker jeg; jeg er i mitt ess, og jeg føler at mine følgesvenner er det samme.

Pikniken inntas i all beskjedenhet i skyggen av et lite, ensomt tre: en tomat, et eple og to mandariner. Vi kjenner alle tre på et lite energifall, og innhyllet i hver vår dyne faller vi i dyp søvn. Mohammed, derimot, ligger i solen, beskyttet mot vinden bak en liten sanddyne. Vinden blåser stadig sterkere, og kamelen som står ved min side blir litt nervøs før den omsider slapper av og legger seg ned, knappe femti centimeter fra meg... Stopp!!!

Mohammed har ikke sluppet kamelene av syne, og ganske snart er vår lille karavane på farten igjen mot horisonten. Ved enden av denne lange fjellkjeden til venstre, vil vi ankomme den aller siste veien før den enorme Sahara-ørkenen. Der venter en annen kamelgjeter som har vært i ørkenen i halvannen måned, og som har gjort en fantastisk fangst!

Det er uten tvil i slike møter at alt blir sagt, og alt blir uttrykt etter lange dager med ensomhet.

Hotell Zagour, Zagora, Draa-dalen, Marokko - Kart