Strawberry Mountain Inn De store slettene i vest

Mellom Stillehavet og Rocky Mountains ligger det en liten landsby med det sjarmerende navnet «Prairie City». Med utsikt mot Strawberry Mountain troner det vakre Bed & Breakfastet til Linda og Bill Harrington majestetisk til.

Hele atmosfæren og omgivelsene er selve innbegrepet av den amerikanske vesten: uendelige prærier, nasjonalparker, små westernbyer, rancher med tusenvis av storfe, og fjell hvor hjort, ekorn, bjørner og andre ville dyr fortsatt lever fritt. Det er et ideelt sted for en ferieuke. Her finnes det utallige turstier, og ørret- og laksefisket i de uberørte elvene trekker fremdeles til seg gullgravere.

Linda forteller deg gjerne om regionen sin mens du sitter komfortabelt i stuen hennes, hvor det står et storslått flygel fra 1934. Utenfor det store vinduet brer slettene og fjellene seg ut; en fantastisk utsikt du også kan nyte fra en gyngestol på balkongen.

Siden jeg bare hadde vært i det amerikanske vesten i to dager, slet jeg fremdeles med jetlag – en tidsforskjell på ni timer merkes. Klokken 5 var jeg lys våken og absolutt ikke klar for å sove videre. I all stillhet snek jeg meg ut av King size-rommet mitt for å ta en spasertur i nabolaget.

Byen har én hovedgate med kirke, handelskammer og et tjuetalls små butikker som alle har sitt unike preg. Der ligger også en gammel bensinstasjon hvor en cowboy allerede er i gang med å fylle opp pickupen sin. Alt er rolig på denne tiden av døgnet, og det føles godt å suge til seg denne spesielle atmosfæren som bare finnes i slike små stunder. Alt er fortsatt stengt, bortsett fra bakeriet, som holder åpent fra 5 om morgenen til 8 om kvelden – en nokså lang arbeidsdag.

Gjennom vinduet ser jeg bakeren som er travelt opptatt med å pynte en stor kake, bestilt av en laksefiskeklubb med rundt hundre medlemmer. Han er veldig imøtekommende, slik amerikanere flest er, og her drikker jeg min første kopp kaffe på det som skal bli en svært innholdsrik dag.

Omtrent 5-6 km fra Prairie City, på toppen av et fjell, ligger Lake Magone. Drar du litt lenger inn, kan du kanskje få øye på en bjørn eller elg; stedet er utrolig rent og vilt. Det finnes også flere turstier for halv- og heldagsturer i nærheten. Området er virkelig verdt et besøk, og man får lyst til å bli lenger bare for å fordype seg i naturen.

På Bed & Breakfastet treffer jeg Linda, Bill og Aneta. Aneta er fra Polen og har vært her i tre måneder gjennom en organisasjon som gir studenter fra Øst-Europa muligheten til å bo og jobbe i Canada og USA i en periode. Hun har midlertidig arbeidstillatelse, noe som lar henne praktisere engelsk og få arbeidserfaring. Hun er dynamisk, initiativrik og har mange planer. Polens inntreden i EU har gitt lovnader om mye, og gjennom Aneta kjenner man virkelig på denne fremoverlente, ukompliserte energien.

Judith, Lindas venninne, driver også et B&B med bare to rom... Hvorfor ikke?! Ektemannen hennes, Alan, er den ultimate cowboy-typen: stor beltespenne, bredt smil og ekte Marlboro-stil. Den perfekte cowboy for damene, alltid avslappet og stilig. Vi møtte ham i går kveld på en lokal restaurant i John Day, en liten by som ligger en drøy mil vest for Prairie City.

Biffene på restauranten "Snafflebit" er enorme, og det samme gjelder salatene! Det er bare lokalbefolkningen som spiser her: cowboyer, brannmenn, politifolk og jegere. Folk her er tøffe, men atmosfæren er likevel vennlig og varm. Alans smil sier alt om livsgleden til disse landsbyfolkene som lever friluftslivet til det fulle.

Klokken 07:30 hadde vi en avtale ved en innhegning på veien mot Boise, Idaho. Været var fantastisk, slik det hadde vært hver dag siden jeg kom. Tåken lå fremdeles over prærien, men de første solstrålene hadde allerede begynt å trenge gjennom. I det fjerne, mot fjellene, kom en mørk masse mot oss; det var ungkyrne som, drevet frem av cowboyer, skulle sendes videre til andre steder.

– Hei Philippe! roper Jim, Alans sønn, fra hesteryggen. Jim er en utrolig hyggelig og omtenksom fyr. Til tross for størrelsen og det tøffe utseendet sitt, tar han seg selv svært lite høytidelig. Alltid avslappet og smilende – lenge leve Amerika! Fem lastebiler er ventet for å laste om bord rundt 250 storfe, og de ankommer én etter én, akkurat på rutetid. Her kjenner alle hverandre: Bill, Jim, Alan, Brian og gamle Jack med hunden sin og hatten som fortsatt er litt skitten av fjorårets gjørme. Dette er en manneverden, og lastingen av ungkyrne går lekende lett. Både sjåfører og cowboyer teller storfeet og utveksler tall på små papirlapper. Vi er virkelig i cowboy-land!

I kveld skal vi møte Jim Woomer på saloonen i Prairie City, "Shoshoni Winds". Det er en enorm bar for en så liten by – langstrakt og dekorert med rundt tretti utstoppede hjorte-, bjørne- og elghoder. Et ekte møtested for jegere. Der ønsker Jim oss velkommen med et stort smil, og han tar seg god tid til å gi oss all informasjonen vi trenger for å berike Strawberry Mountain Inns nettside. Jim er den lokale eksperten på alt som har med terrengsykling å gjøre, og har selv en topp moderne terrengsykkel.

Over noen lokale halvlitere går praten lett mellom Bill (B&B-eieren), Jim (friluftseksperten), Aneta (den polske praktikanten) og meg selv (amatørreporter åtte måneder i året og gjestehuseier de resterende fire). Hver gang slår det meg at det er disse møtene som er livets virkelige skole, den som interesserer og motiverer meg mest. Denne kvelden var det Jim som var læreren.

Kjenner du Larry McGraw fra Hancockville? Han bor alene i et ferdighus du kan bestille to uker i forveien og få levert med lastebil. Larry er lykkelig der han er. Han er rundt 75 år gammel, hobbyfotograf, gartner og litt av en forsker, men først og fremst lager han en himmelsk eplejuice. Juicen, som serveres i metallglass, er laget av en nøye utvalgt blanding av epler fra ulike trær (litt som å blande vin).

Han er en type person jeg gjerne skulle tilbrakt en uke sammen med, bare for å lytte til ham og ta del i hverdagsrytmen hans. Bak huset har han en gammel hytte hvor alt har stått urørt i lang, lang tid. Gulvet knirker, og den gamle tapeten vitner om rommets historie. En gammel jernovn står midt på gulvet, og noen gamle magasiner ligger innen rekkevidde fra gyngestolen. Om våren, omgitt av grønnsakshagen, epletrærne og huset til denne "gullgraveren", må det være et lite paradis.

På lørdag dro vi fire (Stacy – Lindas datter, Tylor – Stacys sønn, Aneta og jeg) til Judith og Alans fantastiske ranch. Der ventet tre ATV-er på oss, og vi satte kursen ut på prærien mot Strawberry Mountain. Her er ikke ATV-er til sjenanse for turgåere, for det finnes rett og slett ingen andre her enn noen få kyr på avveie som knapt enser oss. Det er med slike maskiner cowboyene samler inn storfeet sitt. Hestene er fortsatt viktige, men brukes i mindre grad nå enn før.

Søndag morgen tok Linda oss med til en varm kilde i en nydelig liten dal, utstyrt med et gammelt spa og et utendørsbasseng hvor varmt, svovelholdig vann strømmer direkte inn. Været er fortsatt upåklagelig, hestene beiter i engen like ved, og bygningene rundt oss tar oss med tilbake til en annen tid. Det er ingen andre her på dette himmelske stedet. Jeg lar tiden flyte forbi, omgitt av mitt fantastiske vertskap. Her er livet sannelig godt å leve!

Strawberry Mountain Inn B&B, Prairie City, Oregon, USA - Kart