    
|
Ucluelet og Tofino Verdens Ende |
    
|
Ankomst til Vancouver Island med ferger fra Horseshoe Bay til Nanaimo, en dag før vårt neste møte, setter vi kursen mot Tofino, en liten havneby som ligger omtrent 40 km nord for Ucluelet. Kryssingen av øya tar lengre tid enn forventet fordi veien er veldig svingete og ujevn. Det er en blindvei; bak ligger Stillehavet og Kina. Veien går gjennom en imponerende skog av flere hundre år gamle bartrær, kalt her "Regnskog".
MacMillan Provincial Park (Katedral Grove)
Denne lille delen av vakker skog ligger omtrent i sentrum av Vancouver Island mellom Parksville og Port Alberni. Opprettet i 1947, er MacMillan Park en av de siste restene av den tempererte regnskogen som dekket hele øya for mer enn tusen år siden. De eldste Douglas-furene er 500 år gamle.
Litt lenger mot Port Alberni ligger en gammel sag, midt i skogen, som nå bare går på lavt gir. En vannmølle driver maskinene, og i de tre kanalene kan man se store laks svømme oppstrøms. Innsjøer, deretter fjorder og til slutt havet og det store åpne havet.
Her, i Tofino, har en tysker som driver sitt eget hotell-restaurant kommet seg bort. Innvendig er det litt tullete, og countrymusikken fyller rommet. "Liker du det? Dette er god musikk" sier han til oss. Rytmen av denne tradisjonelle countrymusikken og hans aksent får oss til å tenke på ølvalsene i München. Fish and chips + et glass rødvin og vi er mette. Nok en original som ikke angrer på sitt hjemland og som driver sin virksomhet på sin egen måte, selv om det ikke faller i smak hos alle. Rommet er rent, enkelt og ikke dyrt, men frokosten, som skulle ha vært mellom kl. 8 og 11, eksisterer ikke lenger. "Det er stengt! Det åpner kl. 14!" sier verten med sin sterke tyske aksent selv om han har vært her i 40 år.
Det er i havnen av den lille byen at indianerne og marginaliserte kommer for å fylle tankene sine, innbyggere fra de små øyene rundt. Drivstoff til båtene, mat til menneskene, og så, med et motorstøt, forsvinner de allerede i horisonten. Det er også små sjøfly som kan lande nesten hvor som helst med stor smidighet.
Alle er vennlige her, folk er kule. Disse to unge som reparerer motoren på sin lille båt er i sitt eget element, og deres lille blandingshund føler seg også hjemme, hopper fra broen til båten og vice versa.
Et skilt, på høyre side av veien mot Ucluelet, viser oss et utsiktspunkt mot havet gjennom "Regnskogen" eller denne fuktige jungelen med sine imponerende trestammer. Skogen strekker seg ytterligere omtrent 2 km før den når havet.
To bestemte turgåere, iført fjellsko og små sekker, går mot en liten sti som går inn i denne urørte skogen. Utnytter deres fart, bestemmer vi oss for å følge dem med noen lengder bak. Stien blir raskt bratt, hindret av røtter og oversvømmet av gjørme på steder. Jeg har opplevd lignende stier på Reunion Island. Opp og ned, og spesielt se godt hvor man setter føttene. Det mest slitsomme er kanskje å holde balansen og endre tempoet til enhver tid. Skogen er virkelig urørt, heldigvis er stien godt merket og det regner ikke. Iherdig i denne kamparenaen når vi endelig, som ved et mirakel, en strand med fin sand hvor sjøluften fyller lungene våre.
Her måtte noen skip kaste anker, før de raskt med småbåter gikk i land med menn, våpen og bagasje før de konfronterte naturens krefter i all sin dimensjon. Vi er på begynnelsen og slutten av verden.
Ved vår retur, sittende på en gren, ser en blå- og svartfarget fugl på oss uten å røre seg. Det ser ut til at den føler seg vakker og poserer for bildet.
Eventyret og turismen; jeg leter etter en tredje dimensjon som kanskje er her: Ucluelet ligner litt på Tofino, men større. Husene, plassert på bredden, er bygget på påler. De ligner mer på store hytter med brede balkonger som vender ut mot sjøarmen. Tretrapper gir tilgang til de flytende kaiene; en ideell spasertur og garantert atmosfære.
I enden av kaien ligger Zeal, en vakker fiskebåt med menn ombord. Ved ankomst er aktiviteten i full gang, og hjelpen til å sette tilbake beskyttelseshjulene mellom skrog og kai blir tatt imot med glede.
Jim, kapteinen, er en jovial og direkte mann, han inviterer meg ombord og presenterer meg for mannskapet. En mann som vedlikeholder maskinene, to menn som pusser opp kjøkkenet, og en mann som står og spiser suppe i sin gule regnjakke. James, mekanikeren fra Nordterritoriene, Dwain, den profesjonelle fiskeren, Dave, sjefsmaskinisten, og Darren, kalt Whity, den sporadiske kokken, advokat av yrke og sønn av eieren av Zeal. Været er dårlig i dag, og i går var det til og med en liten tornado som nærmet seg kysten. Båten forblir ved kai, og mennene utnytter tiden til å få alt i orden.
Det er litt som på L'Etoile; det er alltid mye å gjøre, og den kommende sesongen er litt som den neste turen til havs. Jeg har alltid sammenlignet L'Etoile med et frakteskip med sin kjel som fungerer som maskinrom, balkongen som gir inntrykk av å være på broen av skipet og besøkende som gjør at jeg kan reise. Det er også en kaptein, og båten kan også synke.
Jim, kapteinen, viser meg rundt på skipet; køyer, kjøkken, gangen, lasterommet hvor fisken og isen oppbevares, maskinrommet, dekk med fiskenett og til slutt broen med det virkelige trestyret og kobbertermometere i alle størrelser. En stor dataskjerm tilkoblet nettet og GPS gjør at kapteinen alltid kan kjenne til fiskeprisen og posisjonen sin. "Det er et godt yrke, man tjener godt" sier Jim mens han setter seg komfortabelt bak styret.
Ute forandrer ikke været seg, og båten gynger lett på bølgene; regnet og vinden har økt i intensitet. Man føler seg godt i spisesalen som deles med kjøkkenet. Alle har en øl, ilden i peisen og de fremragende smørbrødene serveres med glede av kokken.
Før Dave, maskinisten, går tilbake til sine lasterom og sitt olje, viser jeg dem noen digitale bilder fra min region. Sett fra en båt i British Columbia, ser Cévennes og de små middelalderske landsbyene, som La Garde Guérin, veldig fjerne ut, og ser ut til å påvirke sjøfolkene som bytter ideer. 5 måneder med arbeid og 7 måneder med reise, det ville vært noe kapteinen ville likt. Utveksling av visittkort og oppriktige håndtrykk. Vi har nettopp opplevd ekte gjestfrihet, den man sjelden finner! Som vert, tar jeg med meg denne spontane, uventede og svært relevante leksjonen.
Ucluelet og Tofino, Vancouver Island, British Columbia, Canada - Kart 
Gamle feriehuset med en hage ved bredden av Allier, L'Etoile Gjestehus ligger i La Bastide-Puylaurent mellom Lozère, Ardèche og Cévennes i de sørlige fjellene i Frankrike. På krysset av GR®7, GR®70 Stevenson-stien, GR®72, GR®700 Régordane-veien (St Gilles), GR®470 Kilder og Kløfter i Allier, GRP® Cévenol, Ardéchoise-fjellene, Margeride. Mange rundtur stier for fotturer og sykkelturer for en dag. Ideelt for en avslappende ferie og fotturer.
Copyright©etoile.fr