Ucluelet og Tofino Verdens Ende

Etter å ha ankommet Vancouver Island med fergen fra Horseshoe Bay til Nanaimo en dag før vår neste avtale, drar vi mot Tofino, en liten havneby omtrent 40 km nord for Ucluelet. Kryssingen av øya tar lengre tid enn forventet fordi veien er veldig svingete og kupert. Det er en blindvei; etterpå ligger Stillehavet og Kina. Veien går gjennom en imponerende skog med flere hundre år gamle bartrær, her kalt "Rain Forest" (regnskog).

MacMillan Provincial Park (Cathedral Grove)
Dette vakre lille skogstykket ligger mot midten av Vancouver Island mellom Parksville og Port Alberni. MacMillan Park ble opprettet i 1947, og er en av de siste restene av den tempererte regnskogen som dekket hele øya for over tusen år siden. De eldste douglasgranene er opptil 500 år gamle.

Litt lenger borte, mot Port Alberni, ligger et gammelt sagbruk midt i skogen, som i dag bare går på lavgir. Et vannhjul driver maskinene, og i trekanalene kan man se stor laks svømme mot strømmen. Innsjøer, deretter fjorder og til slutt kysten og det åpne hav.

Her i Tofino har en tysker forvillet seg, og han driver sitt hotell-restaurant alene. Interiøret er litt kitsch, og countrymusikk fyller rommet. "Liker dere tet? Tet er god musikk", slenger han ut til oss. Rytmen i denne tradisjonelle countryen og aksenten hans får oss til å trekke paralleller til ølvalsen i München. Fish and chips akkompagnert av et glass rødvin, og vi er mette. Enda en original som ikke angrer på hjemlandet sitt, og som driver virksomheten på sin egen måte, selv om det ikke faller i smak hos alle. Rommet er rent, enkelt og billig, men frokosten, som skulle være mellom klokken 8 og 11, eksisterer ikke lenger. "Tet er stengt! Det åpner klokken 2!", forteller gjestgiveren oss med sin sterke tyske aksent, selv om han har vært her i 40 år.

Det er i den lille byens havn at indianerne og de marginale som bor på de små øyene rundt, kommer for å proviantere. Drivstoff til båtene, mat til mennene, og deretter, med et motorbrøl, forsvinner de allerede i horisonten. Det er også disse små sjøflyene som lander nesten hvor som helst med stor manøvrerbarhet.

Alle er hyggelige her, folk er kule. Disse to unge guttene som reparerer motoren på den lille båten sin, er i sin egen verden, og den lille blandingshunden deres føler seg også hjemme der den hopper fra brygga til båten og tilbake igjen.

Et skilt på høyre side av veien som fører til Ucluelet, viser oss et utsiktspunkt over havet gjennom "Rain Forest", denne fuktige jungelen med sine trær med imponerende stammer. Skogen strekker seg enda omtrent 2 km før den når havet.

To besluttsomme turgåere, med tursko og små ryggsekker, begir seg mot en liten sti som går dypt inn i denne urskogen. Vi drar nytte av farten deres og bestemmer oss for å følge dem noen lengder bak. Stien blir veldig fort bratt, den går loddrett nedover, er full av røtter og oversvømmet av gjørme noen steder. Jeg har opplevd lignende stier på øya Réunion. Opp, ned, og fremfor alt passe godt på hvor man setter føttene. Det mest slitsomme er kanskje å holde balansen og endre rytme hele tiden. Skogen er virkelig uberørt, heldigvis er stien godt merket og det regner ikke. Vi holder ut i denne hinderløypa og ankommer til slutt, som ved et mirakel, en strand med fin sand hvor vi puster inn den friske sjøluften for fulle lunger.

Her pleide nok noen skip å kaste anker, før de med småbåter satte i land menn, våpen og bagasje før de møtte Moder Natur i hele hennes dimensjon. Vi er ved begynnelsen og ved verdens ende.

På vei tilbake sitter en blå og svart fugl på en gren og ser på oss uten å røre seg. Det ser ut som om den føler seg vakker og poserer for bildet.

Eventyret og turismen; jeg leter etter en tredje dimensjon som kanskje er denne: Ucluelet ligner litt på Tofino, bare større. Husene, som ligger på rekke og rad langs bredden, er bygget på påler. De ser mer ut som store hytter med brede balkonger som vender ut mot fjorden. Tretrapper gir tilgang til flytebryggene; en ideell spasertur med garantert atmosfære.

Ytterst på brygga ligger Zeal til kai, en vakker fiskebåt med mannskapet om bord. Vel fremme er det full aktivitet, og en hjelpende hånd med å sette på plass beskyttelsesdekkene mellom skroget og brygga blir mottatt med glede.

Jim, kapteinen, er en jovial og direkte mann. Han inviterer meg om bord og presenterer meg for mannskapet sitt: én mann vedlikeholder maskinene, to menn pusser opp kjøkkenet, og én mann spiser suppe stående i sin gule oljehyre. James, mekanikeren fra Northwest Territories; Dwain, den yrkesaktive fiskeren; Dave, maskinsjefen; og Darren, med kallenavnet Whity, den sporadiske kokken, som egentlig er advokat og sønn av eieren av Zeal. Været er dårlig i dag, og i går var det til og med en liten tornado som streifet kysten. Båten blir liggende til kai, og mennene benytter anledningen til å sette alt i stand igjen.

Det er litt som på L'Etoile: det mangler ikke på arbeid, og den neste sesongen er litt som den neste turen på havet. Jeg har alltid sammenlignet L'Etoile med et lasteskip, hvor fyrrommet fungerer som maskinrom, balkongen som gir inntrykk av å være på skipsdekket, og gjestene som tar meg med på en reise. Det er også en kaptein, og skipet kan også synke.

Jim, kapteinen, gir meg en omvisning på skipet sitt: køyene, byssa, korridoren, lasterommet hvor fisken og isen lagres, maskinrommet, dekket med fiskegarnene og til slutt styrhuset med det ekte treroret og kobbertermometre i alle størrelser. En stor dataskjerm koblet til nettet og GPS gjør at piloten hele tiden vet fiskekvoter og sin eksakte posisjon. "Det er et bra yrke, man tjener godt", sier Jim til meg mens han setter seg komfortabelt foran roret.

Utenfor endrer ikke været seg, og båten vugger lett i dønningene; regnet og vinden har økt ytterligere i styrke. Man føler seg vel i spisesalen som deles med byssa. Hver sin øl, fyr i ovnen og de utmerkede smørbrødene som kokken serverer med et godt hjerte.

Før Dave, maskinisten, går tilbake til lasterommet og smørefettet, viser jeg dem noen digitale bilder fra min region. Sett fra en båt og British Columbia, virker Cévennes og de små middelalderlandsbyene, som La Garde-Guérin, veldig fjerne og ser ut til å gjøre inntrykk på sjømennene, og gir dem noe annet å tenke på. 5 måneder med arbeid og 7 måneder med reise, det ville ha passet kapteinen bra. Utveksling av visittkort og oppriktige håndtrykk. Vi har nettopp opplevd den sanne gjestfriheten, den man svært sjelden finner! Som gjestgiver tar jeg med meg denne spontane, uforutsette og svært relevante leksjonen.

Ucluelet og Tofino, Vancouver Island, British Columbia, Canada - Kart