Vandrerhjem Siroua På veien til Høye Atlas

Fra taxi til taxi reiser jeg til Taliouine fra Zagora via Agdz, Ouarzazate og Taznakht, på veien til Agadir. Dette transportmiddelet er veldig effektivt og rimelig. Det gjelder bare å sikre seg en plass foran, slik at man ikke blir bilsyk i svingene i fjellet (spesielt i en Peugeot 504 stasjonsvogn). Fra Taznakht var vi 12 personer, det vil si 4 per benk. Jeg satt foran sammen med sjåføren, som holdt rattet, mens sidemannen hans skiftet gir. Berbermusikk strømmet fra en gammel kassettspiller og hjalp oss med å smøre oss med tålmodighet. Uansett, selv om det skjer mange bilulykker i Marokko, er vi alle i Allahs hender. Så la oss fortsette, livet går videre...

Da jeg ved en tilfeldighet ankom Taznakht på selve markedsdagen, ble jeg straks kastet inn i en atmosfære verdig de beste filmene eller Tintin-historiene. En halvtimes ventetid på min neste taxi (til den fyltes opp) ga meg tid til å puste ut, og ikke minst nyte en deilig tagine til 20 dirham på en liten kaféterrasse midt i souken, omkranset av teppeselgere.

Endelig Taliouine. Vandrerhjemmet Siroua ligger i en liten sidegate til venstre for hovedveien. Jeg går gjennom den store glassdøren og er umiddelbart i gang med mitt andre møte med Mohammed Gheris, eieren, og hans to venner: kunstneren Monssef og filosofen Hamid. Alle tre sitter komfortabelt i den store restauranten og diskuterer verdenssituasjonen over en kopp te og noen småkaker. Tre personligheter som jeg hadde stor glede av å dele måltider, turer og besøk med. Jeg følte meg litt som d'Artagnan som slo seg sammen med de tre musketerene.

Mohammed, som kalles "Med", er både vertshuseier og universitetsprofessor i Marrakech. Han bor i storbyen med sin kone Samia og deres to barn. Han har en moderne og åpen visjon for Marokko. Jeg kan godt forestille meg ham som en uavhengig journalist; han har likhetstrekk med min far: nysgjerrig, uten fordommer, med stor integritet og litt naiv. Jeg satte virkelig pris på invitasjonen hans!

Monssef er en skikkelig karakter! Som kunstner og intellektuell tar han oss med inn i et litt surrealistisk verdensbilde. Han er et utmerket selskap og følger oss på reisen i noen dager. Hamid, derimot, sier ikke så mye. Som den eldste utstråler han en viss ro, som om han gir plass til de yngre... Kjøreturen med oss er nok for ham, og han har tross alt så mange venner i Marrakech, han som tidligere var resepsjonist på et stort hotell i Ouarzazate.

Til tross for tørken er dalene rundt Taliouine svært grønne, og livet i de små landsbyene er svært aktivt. Mange barn som leker og kvinner som arbeider; deres smil og vennlighet berører meg ved hvert møte. Noen menn som sitter på en kaféterrasse inviterer meg til å dele deres couscous.

Vi følger de små grusveiene fra landsby til landsby ved å krysse elven ved vadestedene. Der vasker tre kvinner klærne sine, mens en mann passerer med muldyret sitt. Etter en piknik i skyggen av blomstrende mandeltrær, på en terrasse med utsikt over dalen, tar Mohammed oss med til en veldig koselig, liten synagoge og en gammel, forlatt kasbah som bare venter på å bli restaurert – og prosjektene er allerede i gang...

På vei til Marrakech stopper vi i Taznakht hos en venn som er antikvitetshandler. Inngangen til huset hans er skjult bak et stort hengende teppe; et magisk sted hvor bare venner av venner drikker te. Meget stolt av sin nyeste oppdagelse, viser antikvitetshandleren oss en berber-djellaba fra 1800-tallet som er verdt en liten formue. Her er gjestfriheten ekte, og "kunstig turisme" har ennå ikke forurenset relasjonene mellom mennesker.

Noen kilometer etter Ouarzazate fører en liten vei til høyre oss til Ait Ben Haddou, en svært imponerende kasbah som dekker en hel åsside. Der kjenner Mohammed eieren av hotellet "La Kasbah", som ligger rett overfor og byr på en fantastisk utsikt over de historiske monumentene. Stedet er en stor turistattraksjon, med små butikker i hovedgaten som selger suvenirer og antikviteter til turister fra hele verden. Abderrahmane Tebbou, eieren, inviterer meg til å tilbringe de to siste dagene av oppholdet mitt i Marokko på hans romslige hotell. Han er veldig snill, men altfor opptatt, så jeg får dessverre ikke sett mye til ham. Det blir to dager med hvile og transitt mellom Afrika og Europa.

Før vi krysser de høye fjellene, tar vi en kort pause hos Ahmed og Catherine for å nyte litt te og småkaker. Dette fransk-marokkanske paret har åpnet et nydelig gjestgiveri i fjellsiden. Vi sitter komfortabelt på terrassen med en fantastisk utsikt over dalen. Interiøret er velpleid og veldig hyggelig, med en liten, koselig gårdsplass som gir tilgang til rommene.

Mohammed Gheris har virkelig en sjel for gjestfrihet, og vi tilbringer 4 fantastiske dager sammen i Marrakech. Hele familien hans har hjertet på rett sted, og jeg hadde stor glede av å være i selskap med hver og en av dem. Saloua (søsteren til Mohammed) og Samia, som jeg ofte fant på kjøkkenet, skjemte oss bort med sine deilige retter og sitt gode selskap.

Faren til Mohammed og Saloua er en pensjonert oberst som kjenner hele historien til Nord-Afrika inngående. Vi begynte å diskutere Egypt og Nassers nasjonalisering i 1956. En viktig dato for min familie, for min bestefar mistet da hele formuen sin på noen få timer før han flyktet til Belgia. Han eide Hotel de Paris i Kairo; et prestisjetungt hotell der intellektuelle og forretningsfolk pleide å møtes. En stemning fra trettiårene som man fremdeles kan føle når man spaserer i gatene i Kairo og Alexandria.

To gater lenger borte bor en annen venn: Khalid, som vi besøker i medinaen og på de mer skjulte og mystiske stedene i Marrakech. Folkemengden her skremmer ikke storkene som hekker fredelig på hustakene. Khalid forteller meg om sine 17 år i Canada og sin kommende avreise til Jakarta i Indonesia, hvor kjæresten hans, en arkitekt, venter. Han er en utrolig fascinerende fyr som vi hadde svært spennende samtaler med!

Neste morgen har Mohammed ordnet en avtale for meg på Handelshøyskolen i Marrakech, slik at jeg kan snakke med studentene om min forretningsvisjon og "L'Etoile". En halvtime i hver av de to klassene ga meg muligheten til å tre inn i en annen verden og teste hvor relevant meningene mine er. Studentene er åpne og interesserte. Spørsmålene strømmer på, og man kjenner umiddelbart deres motivasjon og energi for å åpne seg mot verden. Nok en gang har jeg hatt en utrolig berikende opplevelse takket være verten min!

Vandrerhjem Siroua, Taliouine, Taroudant-provinsen, Marokko - Kart