Fra La Bastide-Puylaurent til Montselgues via Saint-Laurent-les-Bains
Det var i siste halvdel av august at vi bestemte oss for å reise på familietur med våre to barn på 14 og 17 år for å vandre langs Cévenol-stien. Ideen om å reise med ryggsekk og gå fra herberge til herberge begeistret oss fra første stund. For oss var dette en helt ny opplevelse, et eventyr inspirert av en turvenn hvis fortellinger virkelig hadde gitt oss vann i munnen.
Men hvor skulle vi dra? Dette første dilemmaet virket vanskelig å løse med tanke på våre mange krav: en rute som verken var for flat eller for bratt, med gode sjanser for pent vær uten trykkende hete. Dessuten fristet tanken på en rundtur oss mer enn en lang, lineær vandring, og vi ville for enhver pris unngå å gå langs veier, selv små landeveier. Valget falt raskt på Le Cévenol. Denne regionale langdistansestien (GRP®) fremstod i våre øyne som det ideelle kompromisset: dagsetapper på rundt 15 kilometer på merkede stier, midt i en fortsatt uberørt og bevart natur.
Vi valgte La Bastide-Puylaurent som utgangspunkt, hvor vi bodde på L'Etoile Maison d'hôtes. Philippe, som er både husvert og sann dirigent (han tar seg av alt!), tar imot deg med en så varm fortrolighet at det føles som om han har kjent deg bestandig. Overnattingen er enkel, men av høy kvalitet, måltidene er overdådige, og atmosfæren er like hjemmekoselig som hjemme.
Så er vi i gang! Som en oppvarming på 8 kilometer legger vi rolig i vei mot Saint-Laurent-les-Bains og går forbi klosteret Notre-Dame-des-Neiges. Ruten begynner med en jevn stigning på nesten 6 kilometer gjennom et landlig og kupert terreng, etterfulgt av en ganske bratt nedstigning på 2 kilometer mot Saint-Laurent-les-Bains, langs ruinene av et gammelt vakttårn. Vi tilbringer vår første og eneste natt der på herberget «Le Chat Bleu».
Allerede neste dag begynner alvoret når vi setter kursen mot Montselgues. Det svært kuperte terrenget lar oss tydelig se hvordan vegetasjonen endrer seg i takt med høyden og solforholdene: kastanjeskoger viker gradvis plassen for vidstrakte lyngheier som byr på et slående skue i dyp lilla. Stien går deretter fredelig nedover gjennom idylliske landskap og de sjarmerende grendene Laval-d'Aurelle og Ourlette. Halvveis nyter vi en velfortjent piknik ved bredden av en elv med krystallklart og forfriskende vann.
Det er akkurat i dette øyeblikket at løypen blir tøffere. Den harde stigningen som følger, får oss nesten til å angre på pausen vår, ettersom våre avkjølte muskler nå må bryne seg på to store høydeforskjeller som løfter oss fra 700 til 1 100 meters høyde. Vi går raskt tomme for vann, men hellet smiler til oss idet vi krysser Pradon: to unge feriegjester fyller opp flaskene våre med stor vennlighet. Ved ankomst i Montselgues, en landsby preget av absolutt ro, blir vi tatt varmt imot på etappeherberget. Der venter et solid måltid — som vi deler med et par fra Sauternes-området som følger nøyaktig samme rute som oss, og som vi støter på igjen senere — før vi synker ned i en dyp og styrkende søvn.
Fra Thines til Chambonas og Les Vans gjennom Cevennene i Ardèche
En lang nedstigning fører oss deretter til foten av den pittoreske landsbyen Thines, som klorer seg fast på sin klippeutstikker. En pause her er på sin plass, og en perfekt anledning til å fylle opp drikkevann ved den lokale fontenen (i virkeligheten kranen på kirkegården, hvor vannet fosser ut så oksygenrikt at det ser grumsete ut). Deretter følger en ny oppstigning gjennom en svært velduftende skog av korkeik og strandfuru, som bringer oss opp til nesten 900 meters høyde. Vi følger så en strekning av en gammel romervei før vi går ned igjen mot Dépoudent, hvor Monsieur Chat venter på oss i sitt herberge og hyggelige sovesal.
Denne etappen ble uforglemmelig. På dette herlig rustikke stedet, utstyrt med en løvdekket terrasse med upåklagelig utsikt over Chassezac-dalen, får vi en høyst autentisk velkomst. Vår syttiårige vert setter sin ære i å la oss smake på hans lokale tradisjonsmat: kylling med kastanjer, salat med nyplukkede tomater fra egen kjøkkenhage, kiwi, solmodne plommer og hjemmelaget vin... Morgendagens program lover å bli tøft med en svært lang nedstigning, preget av bratte og steinete partier der det er krevende å gå og risikoen for å tråkke over er høyst reell. Men innsatsen belønnes når vi krysser Saint-Jean-de-Pourcharesse, en overraskende liten grend hvis kirke har fem klokketårn, hvorav ett huser en enslig klokke!
Når vi ankommer Chambonas, har vi allerede passert halvveismerket. Vi bestemmer oss derfor for å unne oss en hviledag i denne sjarmerende landsbyen som domineres av slottet sitt, og tilbringer to netter på gjestehuset «Les Sources». Utstyrt med alle moderne bekvemmeligheter og et svært behagelig svømmebasseng, er stedet perfekt for å lade batteriene. Eneste skår i gleden: fraværet av middagsservering på stedet tvinger oss til å gå 2,5 kilometer til Les Vans for å finne de første butikkene.
Denne pausen var gull verdt, for neste etappe viser seg å være betydelig mer krevende. Forbi Les Vans fører en strabasiøs stigning på over 4 kilometer og 400 høydemeter oss opp til Brahic. Nedstigningen som følger er bratt: et høydetap på 300 meter over 2,5 kilometer, hvorav halvparten skjer på under én kilometer.
Nede i bunnen inviterer en liten elv oss uimotståelig til piknik, spesielt siden vi allerede har 9 kilometer i beina. Som så ofte er det tungt å komme i gang igjen, med en ny, svært bratt stigning på 250 høydemeter på knapt over én kilometer. Varmen gjør seg gjeldende, og vannreservene våre begynner for alvor å bekymre oss: vi har bare én liter igjen på fire personer!
Heldigvis ligger det verste bak oss, og vi tar fatt på en rolig nedstigning på to kilometer. Det er her unntaket bekrefter regelen: mens vi aldri tidligere hadde hatt vanskeligheter med å finne vann — mange fastboende tilbød oss det til og med uoppfordret —, byr turen vår gjennom stedet Safrenière på en pussig overraskelse. Da vi får øye på et barn som leker i en stor hage med et flott svømmebasseng og en lekker firehjulstrekker, spør vi ham om foreldrene hans kunne tenke seg å fylle vannflaskene våre fra kranen. Total forbløffelse: moren hans kommer oss i møte for å forsikre oss om at vannet i ledningsnettet er forurenset, at de ikke har nok flaskevann til å avse en eneste flaske til oss, og at den beste løsningen vil være å snu og gå tilbake til Les Vans for å kjøpe! Javisst, frue, det er nettopp der vi kommer fra, vi snur på hælen med det samme...
Fra slottet i Aujac til togstasjonen i Génolhac
Vi fortsetter selvsagt ferden vår, som avsluttes med en flott stigning opp til det sjarmerende gjestehuset La Pauze. Vertinnen vår, Madame De Roo, en kvinne full av drivkraft, styrer huset sitt med mesterlig hånd. Etter å ha forhørt oss, får vi for øvrig vite at springvannet i distriktet aldri har vært forurenset! Samme kan det være, vi glemmer raskt hvor slitne vi er (og anekdoten fra Safrenière) på bassengkanten, i selskap med eiendommens to svært så sjarmerende hunder. Når kvelden kommer, spiser vi middag ved et gjestebord som, helt ærlig, er verdt en omvei i seg selv!
Neste dag, etter en frokost som står i stil med denne utmerkede gjestfriheten, legger vi ut på stien igjen. Straks vi passerer muren rundt eiendommen, er tonen satt: etappen tegner til å bli en skikkelig treningsøkt! Stien stiger uavbrutt og tar oss fra 420 til 880 meters høyde på mindre enn 6 kilometer, med enkelte svært krevende partier. Men innsatsen blir rikelig belønnet: oppe fra høydene er panoramautsikten fra utsiktspunktet ren og skjær lykke. Utsikten strekker seg så langt øyet kan se over Cevennene og Ardèche, med den majestetiske silhuetten av Château d'Aujac, et praktfullt middelaldermonument, langt der nede.
Når vi først har lagt dette praktfulle utsiktspunktet bak oss, er vanskelighetene likevel ikke over. Fortsettelsen er fortsatt krevende: en svimlende nedstigning på 560 negative høydemeter på under 4 kilometer, før vi omsider lander ved bredden av elven Cèze på 320 meters høyde. Stedet er av en gripende skjønnhet, ideelt for å ta en lang pause og spise piknik. Deretter, med mindre man har lagt i vei ved daggry, må man sette opp farten for å nå frem til Génolhac i tide og ikke miste toget tilbake. Det ville nemlig vært veldig synd å måtte skynde seg så mye at man går glipp av det flotte landskapet på slutten av ruten. Vi er tross alt på ferie, og toget klokken 18.40 bringer oss trygt i havn, mens det åpenbarer et panorama som bare fotturister virkelig kan sette pris på etter fortjeneste. Familien Magis