Det var i siste halvdel av august at vi bestemte oss for å reise på familietur med våre to barn på 14 og 17 år for å oppleve Cévenol-stien. Ideen om å vandre med ryggsekk fra hytte til hytte fanget interessen vår med en gang. For oss var det en helt ny opplevelse, inspirert av en turvenn hvis fortellinger virkelig hadde gitt oss vann i munnen.
Men hvor skulle vi dra? Dette var det første dilemmaet som virket vanskelig å løse, siden kravene våre var ganske spesifikke: en rute som verken var for flat eller for bratt; og gode sjanser for pent vær, men uten at det ble for varmt. Dessuten fristet tanken på en rundtur oss mye mer enn en lang, rett strekning, og vi ville for enhver pris unngå å gå langs veier, selv rolige landeveier. Valget falt raskt på Cévenol. Denne regionale langdistansestien (GRP) fremstod som det perfekte kompromisset: etapper på rundt 15 kilometer per dag på merkede stier, midt i en natur som fremdeles er intakt og vernet.
Vi valgte La Bastide-Puylaurent som utgangspunkt, hvor vi bodde på L’Étoile gjestehus. Philippe, som er både vert og altmuligmann (han ordner alt!), tar imot deg med en varme som får det til å føles som om dere har kjent hverandre bestandig. Overnattingen er enkel, men av høy kvalitet, måltidene er rikelige, og atmosfæren er like koselig som hjemme.
Så er vi i gang! Som en oppvarming på 8 kilometer starter vi rolig mot Saint-Laurent-les-Bains, og passerer klosteret Notre-Dame-des-Neiges. Ruten begynner med en slak stigning på nesten 6 kilometer gjennom et lett kupert landskap, etterfulgt av en ganske bratt nedstigning på 2 kilometer til Saint-Laurent-les-Bains, forbi ruinene av et gammelt utkikkstårn. Vi tilbringer vår første og eneste natt på hytta «Le Chat Bleu».
Neste dag begynner alvoret når vi setter kursen mot Montselgues. Terrenget er svært kupert, og det er fascinerende å se hvordan vegetasjonen endrer seg i takt med høyden og solforholdene: kastanjeskoger viker gradvis plassen for enorme lyngheier som byr på et fantastisk, dyplilla skue. Stien slynger seg deretter rolig nedover gjennom idylliske landskap og de sjarmerende grendene Laval-d'Aurelle og Ourlette. Halvveis nyter vi en vel fortjent piknik ved bredden av en elv med krystallklart, forfriskende kaldt vann.
Det er akkurat her turen blir mer krevende. Den bratte stigningen som følger, får oss nesten til å angre på pausen, for våre avkjølte muskler må nå takle to store stigninger som tar oss fra 700 til 1 100 meters høyde. Vannreservene minker fort, men hellet smiler til oss i Pradon, hvor to vennlige, unge feriegjester lar oss fylle flaskene. Ved ankomst i Montselgues, en landsby fylt av absolutt ro, blir vi tatt varmt imot på gjestehuset. Der venter et solid måltid — som vi deler med et par fra Sauternes som følger nøyaktig samme rute som oss, og som vi vil møte igjen senere — før vi faller i en dyp og styrkende søvn.
En lang nedstigning leder oss deretter til foten av den pittoreske landsbyen Thines, som troner på sin klippe. Et stopp her er et must, og gir oss den perfekte muligheten til å fylle drikkevann fra den lokale fontenen (faktisk er det kranen på kirkegården, der vannet er så rikt på oksygen at det ser grumsete ut). Deretter følger en ny oppstigning gjennom en utrolig velduftende skog av korkeik og strandfuru, som bringer oss opp til nesten 900 meters høyde. Vi følger et stykke av en gammel romervei før vi går ned mot Dépoudent, hvor Monsieur Chat venter på oss i sitt koselige gjestehus med sovesal.
Denne etappen var uforglemmelig. På dette herlig rustikke stedet, med en terrasse under en pergola som gir en fantastisk utsikt over Chassezac-dalen, får vi den mest autentiske velkomsten av vår 70 år gamle vert. Han legger sin ære i å la oss smake på den lokale maten: kylling med kastanjer, en salat av tomater ferske fra hagen, kiwi, solmodne plommer og hjemmelaget vin... Programmet for neste dag blir tøft: en svært lang nedstigning, med bratte og steinete partier hvor det er vanskelig å gå, og risikoen for å overtråkk er stor. Men anstrengelsen belønnes når vi går gjennom Saint-Jean-de-Pourcharesse, en overraskende liten landsby med en kirke som har fem klokketårn, men bare ett av dem har en klokke!
Når vi ankommer Chambonas, er vi allerede halvveis på turen. Vi bestemmer oss for å ta en hviledag i denne sjarmerende landsbyen dominert av sitt slott, og tilbringer to netter på gjestehuset «Les Sources» (Gîtes de France nr. 206). Stedet har alle moderne fasiliteter og et veldig fint svømmebasseng, perfekt for å lade batteriene. Eneste ulempe: Siden de ikke serverer middag, må vi gå 2,5 kilometer til Les Vans for å finne de nærmeste butikkene.
Denne pausen var kjærkommen, for den neste etappen viser seg å være betydelig mer krevende. Forbi Les Vans venter en beinhard stigning på over 4 kilometer og 400 høydemeter opp til Brahic. Nedstigningen som følger er stupbratt: et fall på 300 meter over 2,5 kilometer, hvorav halvparten skjer på under én kilometer. Nede i dalen frister en liten elv uimotståelig til en piknik, spesielt siden vi allerede har tilbakelagt 9 kilometer. Som så ofte før, er det tungt å komme i gang igjen, og vi møter en ny, svært bratt stigning på 250 høydemeter over knapt én kilometer. Varmen merkes godt, og vi begynner for alvor å bekymre oss for vannreservene: Vi har bare én liter igjen på deling mellom fire personer!
Heldigvis er det verste over, og vi begynner på en rolig nedstigning som varer i to kilometer. Og det er her unntaket bekrefter regelen: Mens vi tidligere aldri hadde hatt problemer med å skaffe vann – ofte tilbød folk det helt uoppfordret – får vi en merkelig opplevelse i Safrenière. Vi ser et barn leke i en stor hage med et flott svømmebasseng og en imponerende firehjulstrekker, og vi spør om foreldrene kunne tenke seg å fylle flaskene våre fra kranen. Til vår store overraskelse kommer moren ut og bedyrer at kranvannet er forurenset, at de ikke har nok flaskevann til å avse ett eneste til oss, og at det beste vi kan gjøre er å snu og gå tilbake til Les Vans for å kjøpe vann! Javisst frue, det er jo akkurat der vi kommer fra, vi snur med en gang...
Vi fortsetter selvsagt på vår vei, som avsluttes med en vakker stigning opp til det sjarmerende gjestehuset La Pauze. Vår vertinne, Madame De Roo, er en utrolig dynamisk kvinne som styrer huset sitt med stø hånd. Etter å ha forhørt oss litt, finner vi for øvrig ut at kranvannet i området aldri har vært forurenset! Pytt sann, vi glemmer raskt trettheten (og episoden i Safrenière) ved svømmebassenget, i selskap med eiendommens to svært koselige hunder. På kvelden spiser vi ved et fellesbord som, helt ærlig, alene er verdt omveien!
Neste morgen, etter en frokost som er helt på høyde med den fantastiske mottakelsen, tar vi fatt på veien igjen. Med en gang vi har krysset muren til eiendommen, er tonen satt: Dette blir en sportslig etappe! Stien klatrer uavbrutt, og tar oss fra 420 til 880 meters høyde på under 6 kilometer, med enkelte svært krevende partier. Men strevet belønnes rikelig: Fra toppen er panoramaet ved utsiktspunktet en ren nytelse. Utsikten strekker seg så langt øyet kan se over Cévennes og Ardèche, med den majestetiske silhuetten av Aujac-slottet, et storslått middelaldermonument, ruvende nedenfor.
Selv om dette fantastiske utsiktspunktet er passert, er vi ikke ferdige med anstrengelsene. Fortsettelsen er tøff: en svimlende nedstigning på 560 høydemeter over mindre enn 4 kilometer, før vi endelig lander på bredden av elven Cèze, 320 meter over havet. Stedet er slående vakkert, ideelt for et langt stopp og en piknik. Deretter, med mindre du har startet ved daggry, gjelder det å sette opp farten for å ankomme Génolhac i tide til å rekke toget hjem. Det ville imidlertid være utrolig synd å måtte skynde seg så mye at man overser de fantastiske landskapene mot slutten av turen. Vi er tross alt på ferie, og toget kl. 18:40 vil frakte oss trygt tilbake, mens det avdekker et panorama som bare turgåere virkelig kan verdsette fullt ut. Familien Magis