Historien om La Bastide-Puylaurent i Lozère
|
|
Historien om La Bastide-Puylaurent i Lozère |
|
La Bastide-Puylaurent, et navn som både fremkaller mykhet og hardhet fra fjellet, sjarmen og historien til en landsby. En landsby som ikke alltid har båret dette navnet, eller hatt den samme plasseringen.
På tiden av revolusjonen var det Puylaurent som var administrasjonssenteret for kommunen, en hytte som lå høyt oppe og dominerte Allier-dalen. Men i 1917 snudde skjebnen til landsbyen da presidenten i republikken signerte et dekret som overførte rådhusets sete til landsbyen La Bastide, som lå lavere ved elvebredden. Det var begynnelsen på en ny æra for kommunen, som da tok sitt nåværende navn.
Men for å forstå historien om La Bastide-Puylaurent, må man gå enda lenger tilbake, til begynnelsen av 1500-tallet, da La Bastide bare var en beskjeden landsby med syv eller åtte hus bygget på høyre bredd av Allier. På den andre siden av broen, på venstre bredd, lå Gévaudan, et vilt og mystisk område, hvor familien Bastide bodde, som eide en gård kalt Trouillas. Noen sa at det var dem som hadde gitt navn til landsbyen, men ingen var sikre.
Lenger borte, bak bekken Rieufret, lå Vivarais, et mer solfylt og fruktbart område, hvor det sto vakre boliger, som de fra Barrial, Valentins, Bresson, Astruc, Rieu, Hébrard og Chambonnet. Det var de eldste og mest respekterte familiene i landsbyen, som delte jorde og buskap i generasjoner. Slik ble landsbyen presentert i jordbøkene fra 1609, disse registrene hvor innbyggernes rettigheter og plikter overfor sine herrer ble ført. Og den forble nesten uendret, bortsett fra noen nye bygninger, frem til matrikkelen fra 1810, som fastsatte grensene og navnene på eiendommene.
Men La Bastide var ikke isolert fra verden. Den ble krysset av en gammel romersk vei, Régordane, som knyttet Saint-Gilles i Gard med Puy-en-Velay i Haute-Loire. Dette var en vei som ble brukt av pilegrimer, handelsmenn og transhumants, som stoppet ved vertshusene i La Bastide for å hvile og spise. La Bastide avhang da av sognet Chasserades, hvor kirken og kirkegården befant seg.
Rundt La Bastide var det også andre hytter og gårder, spredt i dalene til Allier og Rieufret. Det var Huttes, hvor Barrel- og Ranc-familiene bodde, Courège, Bories, Compan og Felgère, som var "betydelige hus", og Malataverne, en hytte med to hus, som nå er borte. Alle disse stedene hadde sin historie, sine hemmeligheter og legender.
Og så var det Saint-Thomas de la Souche, et priorat grunnlagt av munker fra Tornac, nær Anduze, som hadde store buskap som dro opp i Gévaudan om sommeren. Det var et sted for bønn og hvile, nær en kilde som rant ved siden av Régordane. Men det finnes ikke lenger noe igjen av dette prioratet, bortsett fra et rustikt kors, overfor den nåværende kirkegården.
I 1728 besøkte abbed Robert, presten i Puylaurent, ruinene av en gammel kapell og et sykehus, grunnlagt i middelalderen av munker fra Tornac. Han oppdaget spor av en glemt fortid, hvor de religiøse tok imot og pleiet reisende, gjetere, muleførere og transhumants som tok de bratte veiene i regionen. Han så også restene av en kirkegård, hvor de døde som hadde funnet en siste tilflukt hvilet. Han noterte nøye dimensjonene på bygningene og området, samt inntektene som munkene hadde fra gaver, tiende og nærliggende jord.
Kapellet og sykehuset var uadskillelige, den ene rettferdiggjorde den andre. Notarens handlinger vitnet om deres dobbelte oppdrag, åndelig og verdslig. Noen ganger ble bare kapellet nevnt, noen ganger begge, noen ganger også prioratet og sykehuset. Men hva betydde dette ordet sykehus? Det kunne oversettes med herberge, losji, vertshus, men det ville redusere omfanget av munkenes arbeid. Faktisk var prioren for kapellet og sykehuset alltid sykepleieren for Tornac-klosteret. Dette innebar at det fantes en organisering av pleie, selv om denne var enkel eller midlertidig. Sykehuset eksisterte fortsatt i 1636, og sykepleieren fra Tornac var den offisielle ansvarlige.
Mer enn hundre og femti år senere, ble La Bastide-Puylaurent teatret for et dramatisk episode under den franske revolusjonen: konspirasjonen til greven av Saillans. Denne adelsmannen, opprinnelig fra Dauphiné, hadde utarbeidet en dristig plan for å styrte det republikanske regimet og gjenopprette monarkiet. Han ønsket å reise hele Sør-Frankrike, fra Pyreneene til Rhône, og danne en stor hær som skulle marsjere mot nord, støttet av spanjolene og emigrantene. Han håpet så å slutte seg til de royalistiske styrkene fra Vendée, Bretagne og Rhin.
Den 19. mai 1792 dro han til La Bastide, til vertshuset til Pierre Combe, hvor han møtte medlemmene av den royalistiske komiteen i Jalès. Blant dem var abbed Claude Allier, prior av Chambonas, og Joseph-Marie Chabalier, en innbygger av Puylaurent. De ga ham sin støtte og samtykke til prosjektet hans.
Tidlig i juni brøt opprøret ut. Royalistene angrep slottet Bannes, hvor det var en republikansk garnison, og massakrerte noen nasjonalgarde i landsbyen Berrias. Men disse voldshandlingene tiltrakk bare oppmerksomheten til myndighetene, som sendte tropper for å undertrykke opprøret. Royalistene ble drevet tilbake fra flere byer og landsbyer, og snart delt opp av interne stridigheter. Abbed Allier og greven av Saillans kranglet voldsomt, og anklaget hverandre for forræderi.
Den 8. juli fikk republikanerne slottet Bannes til å overgi seg, etter en beleiring i flere dager. Den 12. juli vant de den avgjørende kampen i Jalès, hvor greven av Saillans ble drept. Konspirasjonen var over, og med den, håpet til royalistene i La Bastide-Puylaurent.
I 1940, da krigen raste i Europa, opprettet den polske Røde Kors et mottaksenter for polske flyktninger i La Bastide-Puylaurent, en liten landsby i Lozère som ligger mellom kildene til Allier og elven Chassezac. Senteret er innredet i to hoteller, Terminus og Les Pins, som gir tilflukt og trøst for de som flykter fra nazistisk og sovjetisk okkupasjon av landet sitt.
Senteret tar imot menn, kvinner og barn i alle aldre og fra alle samfunnslag. Noen er sårede eller demobiliserte soldater, andre er forfulgte eller deporterte sivile. Alle har opplevd frykt, sult, lidelse og separasjon. På senteret finner de litt menneskelig varme, solidaritet og håp. De får medisinsk behandling, mat, klær og utdanning. De deltar også i kulturelle, sportslige og religiøse aktiviteter. De danner et nært fellesskap som er stolte av sine røtter.
Senteret ledes av Zbiggniev Malinoowki, en tidligere offiser i den polske hæren, som dedikerer seg helhjertet til saken for sine medborgere. Han får hjelp av franske og polske frivillige, som viser mot og generøsitet. Senteret får støtte fra lokale myndigheter, som respekterer og beskytter flyktningene. Senteret er også i kontakt med den polske motstanden, som kjemper mot inntrengeren.
Men senteret er ikke trygt for farene. I 1942 utførte Vichy-politiet en arrestordre mot Malinoowki, som de anklaget for å være en "farlig terrorist". Senterets leder klarer å unngå forfølgelsen, men han må skjule seg og bytte sted ofte. I 1944 invaderte de tyske troppene den frie sonen og okkuperte La Bastide-Puylaurent. De arresterte 25 polske flyktninger, som de betraktet som fiender og uønskede. De ble tvunget til å reise til Paris, og deretter til Königsberg i Østpreussen, hvor de ble utnyttet som slaver.
Det polske mottaksenteret i La Bastide-Puylaurent er et gripende vitnesbyrd om historien til den andre verdenskrig, men også om brorskap mellom folk. Det illustrerer det tragiske og heroiske skjebnet til polakkene, som kjempet for sin frihet og verdighet.
Gamle feriehuset med en hage ved bredden av Allier, L'Etoile Gjestehus ligger i La Bastide-Puylaurent mellom Lozère, Ardèche og Cévennes i de sørlige fjellene i Frankrike. På krysset av GR®7, GR®70 Stevenson-stien, GR®72, GR®700 Régordane-veien, GR®470 Kilder og Kløfter i Allier, GRP® Cévenol, Ardéchoise-fjellene, Margeride. Mange rundtur stier for fotturer og sykkelturer for en dag. Ideelt for en avslappende ferie og fotturer.
Copyright©etoile.fr