La Bastide-Puylaurent, et navn som fremkaller både fjellets mykhet og hardhet, fanger perfekt opp sjarmen og historien til en autentisk landsby. Dette er imidlertid en landsby som ikke alltid har båret dette navnet, ei heller har den alltid hatt den samme plasseringen.
Under den franske revolusjonen var det Puylaurent som var administrasjonssenteret for kommunen, en liten grend som lå høyt oppe og dominerte Allier-dalen. Men i 1917 snudde landsbyens skjebne for godt: Republikkens president signerte et dekret som overførte rådhusets sete til grenda La Bastide, som lå lavere nede ved elvebredden. Dette markerte begynnelsen på en ny æra for kommunen, som fra da av tok sitt nåværende navn.
For å virkelig forstå historien til La Bastide-Puylaurent, må man gå lenger tilbake i tid, til begynnelsen av 1500-tallet. Den gang var La Bastide kun en beskjeden bosetning bestående av syv eller åtte hus bygget på den høyre bredden av Allier. På den andre siden av broen, på venstre bredd, strakte Gévaudan seg ut; et vilt og mystisk landskap. Her bodde familien Bastide, som eide en gård ved navn Trouillas. Historien forteller at det var de som ga navn til landsbyen, selv om ingen kan bekrefte dette med absolutt sikkerhet.
Lenger borte, på den andre siden av bekken Rieufret, lå Vivarais, et frodigere og mer innbydende område. Her sto det vakre boliger som tilhørte de eldste og mest respekterte familiene i landsbyen, som Barrial, Valentin, Bresson, Astruc, Rieu, Hébrard og Chambonnet; familier som hadde delt jorder og buskap gjennom mange generasjoner. Slik ble landsbyen presentert i jordbøkene fra 1609, registre hvor innbyggernes rettigheter og plikter overfor herrene deres ble nedtegnet. Med unntak av noen få nye bygninger, forble landsbyen nesten uendret frem til opprettelsen av matrikkelen i 1810, som endelig fastsatte grensene og navnene på eiendommene.
Men La Bastide var på ingen måte isolert fra omverdenen. Den ble krysset av en gammel romersk ferdselsvei, Régordane, som knyttet Saint-Gilles (i Gard) sammen med Le Puy-en-Velay (i Haute-Loire). Denne travle ruten ble flittig brukt av pilegrimer, handelsmenn og muldyrdrivere, som gjerne stoppet ved de lokale vertshusene for å hvile ut og få seg et måltid. På den tiden var La Bastide underlagt sognet Chasseradès, hvor den lokale kirken og kirkegården lå.
Rundt La Bastide fantes det også andre grender og isolerte gårder spredt rundt i dalene til Allier og Rieufret. Her fant man Les Huttes (hjemstedet til familiene Barrel og Ranc), La Courège, Les Bories, Compan og La Felgère, som den gang ble ansett som «betydelige hus». Man må heller ikke glemme Malataverne, en bitteliten grend med kun to hus som i dag har forsvunnet helt. Hvert av disse stedene bar på sin egen historie, sine hemmeligheter og legender.
Videre fantes Saint-Thomas de la Souche, et priorat grunnlagt av munker fra Tornac (nær Anduze), som sendte sine store flokker opp til sommerbeite i Gévaudan. Plassert nær en kilde som rant like ved Régordane, utgjorde dette et fredfullt fristed for bønn og hvile. Dessverre er det i dag ingenting igjen av dette prioratet, bortsett fra et rustikt trekors som står vis-à-vis den nåværende kirkegården.
I 1728 besøkte abbed Robert, daværende prest i Puylaurent, ruinene av et gammelt kapell og et sykehus som ble grunnlagt i middelalderen av Tornac-munkene. Der oppdaget han sporene fra en svunnen tid, den gang geistlige tok imot og pleiet reisende, gjetere og muldyrdrivere som trosset de bratte stiene i regionen. Han så også restene av en kirkegård, et siste hvilested for de avdøde som søkte tilflukt der. Abbeden noterte omhyggelig dimensjonene på bygningene, samt inntektene munkene fikk fra donasjoner, tiende og de omliggende jordområdene.
Kapellet og sykehuset var uadskillelige, og rettferdiggjorde hverandres eksistens. Notardokumenter vitnet om deres doble kall, både åndelig og verdslig. Ordet "sykehus" betydde i denne sammenhengen ikke bare et herberge eller losji; rollen strakk seg mye lenger enn som så. Prioren på dette stedet fungerte faktisk alltid også som sykepleier for Tornac-klosteret, noe som innebærer at det eksisterte en form for organisert pleie, uansett hvor grunnleggende den var. Dette sykehuset var for øvrig fortsatt i operativ drift i 1636.
Mer enn hundre og femti år senere ble La Bastide-Puylaurent åsted for en dramatisk hendelse under den franske revolusjonen: konspirasjonen ledet av greven av Saillans. Denne adelsmannen fra Dauphiné hadde lagt en dristig plan for å styrte den unge republikken og gjenopprette monarkiet. Ambisjonen var å starte et opprør over hele Sør-Frankrike, fra Pyreneene til Rhône, for slik å danne en mektig hær som skulle marsjere nordover med støtte fra spanjoler og emigranter.
Den 19. mai 1792 tok han inn på vertshuset til Pierre Combe i La Bastide for å møte medlemmene av den rojalistiske komiteen fra Jalès. Blant disse var abbed Claude Allier, prior i Chambonas, og Joseph-Marie Chabalier, en innbygger fra Puylaurent, som fullt ut støttet og samtykket til hans prosjekt. I begynnelsen av juni brøt opprøret løs. Rojalistene gikk til angrep på slottet Bannes, noe som umiddelbart vekket de republikanske myndighetenes vrede. Den 8. juli gjenerobret republikanerne slottet etter en beleiring som varte i flere dager. Den 12. juli vant de en avgjørende seier i slaget ved Jalès, hvor greven av Saillans mistet livet. Konspirasjonen ble knust, og med den forsvant de siste forhåpningene til rojalistene i regionen.
Flere tiår senere, i 1940, da den andre verdenskrig raste i Europa, opprettet det polske Røde Kors et mottakssenter for polske flyktninger i La Bastide-Puylaurent. Senteret ble etablert på hotellene Terminus og Les Pins, og tilbød et livreddende fristed for eksilister på flukt fra den nazistiske og sovjetiske okkupasjonen av hjemlandet. Menn, kvinner og barn i alle aldre og fra alle samfunnslag fant asyl her. Enten de var sårede soldater eller forfulgte sivile, fant de alle litt etterlengtet menneskelig varme, mat og medisinsk behandling i dette sammensveisede fellesskapet, og tok også del i ulike kulturelle aktiviteter. Under ledelse av Zbigniew Malinowski, en tidligere offiser i den polske hæren, var senteret dessverre ikke skjermet fra fare. I 1942 utstedte Vichy-politiet en arrestordre mot ham, og selv om han klarte å unnslippe, ble han tvunget til å leve i skjul. I 1944 strammet grepet seg ytterligere: Tyske tropper invaderte den frie sonen, okkuperte La Bastide-Puylaurent og arresterte 25 polske flyktninger, som ble tvangsdeportert til Øst-Preussen. I dag forblir historien om dette polske mottakssenteret et gripende vitnesbyrd om lidelsene under den andre verdenskrig. Det illustrerer på hjerteskjærende vis den både tragiske og heroiske skjebnen til det polske folket, samtidig som det minner om det dype brorskapet som forente folkeslag i disse mørke tidene.