Historien om La Bastide-Puylaurent

Gammel panoramautsikt over La Bastide-Puylaurent

Gamle hus i landsbyen La BastideLa Bastide-Puylaurent er et navn som fremkaller både fjellets mykhet og hardhet, i tillegg til sjarmen og den historiske rikdommen til en autentisk landsby. Denne landkommunen, som ligger i hjertet av de ville og uberørte landskapene i Sør-Frankrike, har imidlertid ikke alltid båret dette majestetiske navnet, ei heller har den alltid ligget på sin nåværende plassering i bunnen av dalen. Dens identitet har tålmodig blitt formet gjennom århundrene, i takt med store politiske omveltninger og dype geografiske behov, og har dermed skapt en lokal kulturarv av sjelden intensitet.

I den tumultariske tiden under den franske revolusjonen lå kommunens administrasjonssenter faktisk i Puylaurent. Den gang var dette en liten og pittoresk grend som lå høyt oppe og dominerte den begynnende Allier-dalen. Innbyggerne levde i takt med de harde årstidene, beskyttet av høyden, men ofte isolert under de lange og snørike vintrene som ubønnhørlig lammet regionens smale ferdselsårer, og gjorde enhver ekspedisjon til nabolandsbyene farefull.

Landsbyens skjebne ble endret for alltid i 1917, midt under første verdenskrig. Et presidentdekret besluttet offisielt å flytte rådhusets sete til grenda La Bastide, som lå lavere nede ved elven, og som fremfor alt nøt godt av den stadig mer trafikkerte jernbanen. Denne avgjørende hendelsen markerte begynnelsen på en ny velstandsperiode for kommunen, som fra da av tok sitt nåværende dobbeltnavn og forente de to historiske grendene for alltid i en felles skjebne.

Gamle grender i La Bastide ved bredden av AllierDe første grendene og den mystiske Régordane-veien

For å virkelig forstå de dype røttene til La Bastide-Puylaurent, må man reise tilbake i tid til begynnelsen av 1500-tallet. Den gang var La Bastide kun en svært beskjeden bosetning bestående av syv gårdshus bygget på høyre bredd av Allier. På den andre siden av den smale steinbroen, på venstre bredd, strakte de enorme, utemmede og mystiske landområdene i provinsen Gévaudan seg ut, fryktet av mange reisende som ikke var vant til disse ugjestmilde strøkene.

Historisk bilde av PuylaurentDet var nettopp i disse strategiske grenseområdene at Bastide-familien holdt til, mektige grunneiere av den imponerende gården Trouillas. Den lokale legenden, overlevert muntlig fra generasjon til generasjon foran peisen, forteller at denne innflytelsesrike familien ganske enkelt ga sitt eget navn til landsbyen. Selv om dette ikke kan bekreftes med absolutt historisk sikkerhet av moderne forskere, reflekterer stedsnavnene utvilsomt den avgjørende viktigheten til disse første bosetterne.

Lenger borte, på den andre siden av den strie bekken Rieufret, åpnet Vivarais seg. Denne naboregionen hadde lenge vært kjent for å være betydelig vennligere, mildere og mer fruktbar enn de harde og forblåste høyslettene i Gévaudan. Her lå vakre steinhus som tilhørte regionens eldste, mest innflytelsesrike og respekterte familier, som dominerte den lokale landbruksøkonomien samt den blomstrende tømmer- og kveghandelen.

Disse store lokale slektene (deriblant familiene Barrial, Valentin, Bresson, Astruc, Rieu, Hébrard og Chambonnet) delte disse fruktbare jordene og de enorme flokkene med husdyr harmonisk gjennom generasjoner. Denne komplekse sosiale organiseringen er for øvrig trofast beskrevet i de gamle jordbøkene fra 1609. Disse verdifulle eiendomsregistrene noterte omhyggelig innbyggernes rettigheter, avgifter og plikter overfor sine respektive lokale herrer.

Muldyrdriver på RégordanePrioratet Saint-Thomas de la Souche og mottaket av reisende

Langt fra å være en isolert og avsidesliggende grend avskåret fra verden, ble La Bastide tvert imot krysset fra den ene enden til den andre av den berømte Régordane, en gammel og svært strategisk romersk vei. Denne viktige ferdselsåren forbandt den store handelsbyen Saint-Gilles i Gard med den majestetiske marianerbyen Le Puy-en-Velay i Haute-Loire, og utgjorde dermed en vital økonomisk og åndelig åre mellom Massif Central og den fjerne middelhavskysten.

Denne steinete og vanskelige, men ekstremt trafikkerte veien, så daglig endeløse prosesjoner av fromme pilegrimer, omreisende kjøpmenn lastet med varer, og bråkete husdyrflokker. Alle stoppet uunngåelig ved de beskjedne lokale vertshusene for å få seg et varmt måltid, få skodd sine trette lastedyr og hvile i sikkerhet. På et rent åndelig plan var La Bastide da helt underlagt nabosognet Chasseradès, hvor den offisielle sognekirken og den innviede kirkegården lå.

Hverdagsliv i landsbyen La Bastide i gamle dagerRundt den aktive kjernen av La Bastide lå det mange andre pittoreske grender og isolerte gårder trygt plassert i de dype dalene til Allier og Rieufret. Her fant man spesielt Les Huttes (det historiske og ubestridte hjemstedet til familiene Barrel og Ranc), La Courège, Les Bories, Compan og La Felgère. Disse enorme og velstående jordbrukseiendommene ble da med respekt ansett av sognearkivene som «betydelige hus», sanne symboler på en ubestridelig landlig velstand.

Man må heller ikke glemme å nevne Malataverne, en bitteliten grend bestående av kun to beskjedne husstander. I dag har den dessverre forsvunnet under den fremvoksende vegetasjonen, men det svært sigende navnet antyder utvetydig en tidligere skysstasjon med et noe frynsete rykte. Hvert av disse spredte stedene skjulte tunge familiehemmeligheter, mørke legender og fengslende fortellinger som utrettelig lyste opp de lange vinterkveldene ved peisen.

Langs denne tusenårige ruten lå også Saint-Thomas de la Souche, et viktig priorat grunnlagt av de hardføre munkene fra Tornac, med opprinnelse fra den røffe Anduze-regionen. Disse utrettelige geistlige forvaltet enorme saueflokker som hvert år dro opp for å beite på de grønne og frodige engene i Gévaudan. Prioratet var svært strategisk plassert nær en forfriskende kilde som rant like ved Régordane, og utgjorde en sann og dyrebar oase for bønn, pleie og forfriskende hvile for utmattede reisende.

Dessverre er det i dag nesten ingenting igjen av denne majestetiske middelalderbygningen som en gang var så velstående. Kun et stort, rustikt kors i hugget stein, ydmykt reist overfor den nåværende kirkegården i landsbyen, vitner fortsatt stille om dette sterke religiøse nærværet fra fortiden. Likevel dro abbed Robert, den gang sogneprest i Puylaurent, personlig til de fortsatt imponerende ruinene av det gamle kapellet og det tilhørende sykehuset i 1728 for å gjennomføre en undersøkelse.

Samling i grendene rundt La BastideFra den franske revolusjonen til andre verdenskrigs mørkeste timer

Abbed Robert oppdaget der de rørende levningene av en dypt glemt fortid, tause og gripende vitner om den blomstrende epoken da de dedikerte munkene generøst pleiet og huset trette reisende, forfrosne gjetere og røffe muldyrdrivere som modig trosset de bratte stiene. Han observerte også med dyp respekt restene av en klosterkirkegård, det siste fredelige tilfluktsstedet for de avdøde som tragisk hadde bukket under for den lange reisens påkjenninger eller det ekstremt tøffe fjellklimaet.

Den lærde presten noterte omhyggelig de nøyaktige dimensjonene på ruinene i sine personlige notater, samt de betydelige landbruksinntektene munkene tidligere mottok. Kapellet og sykehuset var nært knyttet sammen i sin daglige drift, noe som bekreftes av gamle notardokumenter som perfekt beskriver deres doble åndelige og verdslige kall: sterkt dedikert på den ene siden til sjelens frelse, og på den andre siden til rask helbredelse av lidende kropper.

Ordet "sykehus" refererte for øvrig ikke bare til et enkelt overnattingssted eller et provisorisk vertshus; dets veldedige rolle strakte seg langt forbi ren gjestfrihet. Stedets prior fungerte faktisk systematisk som oversykepleier for det store Tornac-klosteret, noe som innebærer at det var en reell, metodisk og rasjonell organisering av pleien som ble gitt, selv om den til tider kunne være grunnleggende. Arkivene bekrefter utvilsomt at denne veldedige institusjonen fortsatt var i full og aktiv drift i 1636.

Historisk vertshus og hus i La BastideMer enn hundre og femti år senere ble La Bastide-Puylaurent brutalt vekket fra sin lange fjellro da stedet uventet ble åsted for en dramatisk og blodig hendelse under den franske revolusjonen: den berømte konspirasjonen ledet av greven av Saillans. Denne adelsmannen fra Dauphiné, som var innbitt motstander av den unge republikkens nye ideer, hadde lagt en dristig og vanvittig strategisk plan for å styrte det nye regimet med våpenmakt og gjeninnføre monarkiets absolutte makt.

Hans uforholdsmessige ambisjon var intet mindre enn å starte et militært opprør i hele Sør-Frankrike på samme tid, fra de fjerne toppene i Pyreneene til de strie breddene av Rhône. Hans uttalte og endelige mål var å samle en enorm bondehær som, solid støttet på sine strategiske flanker av de spanske regulære troppene og adelsmenn i eksil, skulle marsjere triumferende nordover for å befri den fangede kongen og definitivt knuse de republikanske revolusjonære styrkene.

Samling i grendene rundt La BastideDet var i denne svært eksplosive situasjonen at greven selv den 19. mai 1792 ankom i all hemmelighet til La Bastide og tok inn på det diskré vertshuset til Pierre Combe. Han kom for å ha et hemmelig møte med de mest innflytelsesrike medlemmene av den fryktede rojalistiske komiteen fra Jalès. Blant disse besluttsomme og fanatiske konspiratørene var abbed Claude Allier, prior i Chambonas, og Joseph-Marie Chabalier, en rik og innflytelsesrik innbygger i Puylaurent.

Disse mektige lokale notabilitetene ga ham umiddelbart urokkelig logistisk, moralsk og økonomisk støtte. Fra begynnelsen av juni brøt det væpnede opprøret ut med enorm vold over hele regionen. De oppildnede rojalistiske militsene angrep dristig det solide slottet i Bannes, noe som umiddelbart tiltrakk seg den nådeløse vreden til de sentrale republikanske myndighetene. Disse sendte umiddelbart store og godt bevæpnede regulære styrker for å knuse dette opprøret, som ble ansett for å være en ekstrem trussel mot nasjonen, uten noen form for nåde.

Den 8. juli samme år tok de republikanske styrkene, som var i stort flertall og hadde overlegen ildkraft, tilbake den beleirede festningen med makt. Bare noen få dager senere, den 12. juli, vant de en blodig og avgjørende seier i slaget ved Jalès, der greven av Saillans tragisk mistet livet i kamp. Den store konspirasjonen ble definitivt og brutalt knust, og trakk uunngåelig med seg i sitt knusende fall de aller siste håpene for et rojalistisk opprør i hele regionen.

Mottak av polske flyktninger i landsbyenFlere tiår senere, i 1940, da andre verdenskrigs ufattelige grusomheter igjen herjet det europeiske kontinentet, ble et annet bemerkelsesverdig kapittel av den lokale historien skrevet i smerte. Stilt overfor en humanitær krise uten sidestykke, opprettet det polske Røde Kors et stort mottakssenter for flyktninger i La Bastide-Puylaurent. Senteret, som smart og raskt ble etablert innenfor veggene til de prestisjetunge hotellene Terminus og Les Pins, tilbød et livreddende fristed for tusenvis av eksilister som desperat flyktet fra den nådeløse nazistiske og sovjetiske okkupasjonen.

Hele familier, bestående av menn, kvinner og barn i alle aldre, ble varmt og broderlig tatt imot der. Enten det dreide seg om soldater som var hardt såret i kamp, eller uskyldige sivile som ble grusomt forfulgt, fant alle i dette spesielt sammensveisede lille lokalsamfunnet i Lozère litt menneskelig varme, trøstende mat og essensiell medisinsk behandling, samtidig som de deltok aktivt i ulike kulturelle aktiviteter med sikte på å opprettholde moralen og deres dype nasjonale tradisjoner for enhver pris.

Senteret var under ledelse av Zbigniew Malinowski, en modig tidligere offiser i den polske hæren, men var dessverre ikke skjermet for den overhengende faren som preget regionen. Den undertrykkende skruestikken strammet seg nådeløst til i 1944: tungt bevæpnede tyske tropper okkuperte La Bastide-Puylaurent og arresterte i farten tjuefem uheldige polske flyktninger, som ble tvangsdeportert østover. I dag står minnet om dette tilfluktsstedet som et gripende historisk vitnesbyrd som på en hjerteskjærende måte illustrerer den tragiske skjebnen til det polske folket, samtidig som det minner oss kraftig om det dype og vakre brorskapet i fjellet som visste å forene folkeslag i møte med motgang i disse spesielt mørke tidene.