Toppen av Moure de la Gardille, som rager 1503 meter over havet, ligger vest for La Bastide-Puylaurent. Det er et ekte paradis for turgåere, jegere og samlere av alle slag – et stort, storslått ingenmannsland som omfatter de 10 000 hektarene av den enorme skogen til det tidligere Mercoire-klosteret. Her er landskapet mykt, preget av en lang panoramisk fjellrygg som følges av GR®7. Dette er den kjente langdistansestien som forbinder Vosges med Pyreneene, og som er blant de mest berømte i Frankrike.
Fra toppen er utsikten rett og slett spektakulær. I nord og øst kan man se Mézenc, Haute Ardèche og Charpal-sjøen. Mot sør strekker to parallelle fjellkjeder seg så langt øyet kan se: Goulet i forgrunnen, og i bakgrunnen stenger toppene av Mont Lozère for horisonten. Vi befinner oss på Frankrikes tak, ikke langt fra kildene til Allier, som renner mot Loire, og Chassezac, som munner ut i Rhône. På skråningene av Goulet-massivet finner vi også kildene til Lot, hvis vann til slutt vil ende opp i Garonne. Bare for dette fantastiske panoramaet er oppstigningen verdt innsatsen (forutsatt at været er bra, selvfølgelig!).
Men i dag er målet vårt litt annerledes: vi leter etter kilden til Allier. Vi ønsker å oppdage denne aller første vannstrømmen og drikke av den, akkurat som man slukker tørsten ved kilden til Loire ved å forfriske seg med det klare vannet fra "bachat" i stallen ved Mont Gerbier de Jonc. Tre hundre meter høyere oppe når vi stien langs fjellryggen, som vil lede oss til toppen av Moure de la Gardille. Den ville skjønnheten i landskapet tar pusten fra oss; på veien møter vi for øvrig rundt tretti turgåere, ledsaget av tre pakkeseler.
Ved foten av Moure, ved et veiskille, indikerer et beskjedent, håndskåret furuskilt at kilden ligger 150 meter unna, "utenfor ruten", på Chasseradès-siden. Vi fortsetter til fots, for allerede fra den første bakken smalner fjellet inn til en slags ravine, som dykker ned under det mørke løvtaket i bøkeskogen.
På et teppe av visne blader, med et årvåkent blikk, får vi plutselig øye på en tynn vannstrøm som sildrer ned i en liten kulp. Solen leker i vannet, og lar refleksjonene glitre gjennom løvet som svaier i vinden – synet er slående: her er Allier, nettopp født. Men er dette virkelig kilden vi leter etter? Ifølge vår turguide burde det være en vakker emaljeplate her, til minne om eventyret til tre ungdommer fra Langeac som i 1992 gikk oppover Allier til fots fra hjembyen til kilden, på tolv dager.
Enten det er snakk om Loire, Nilen eller Mekong, har den nøyaktige plasseringen av kilder alltid skapt debatt. Vi skulle gjerne ha unngått denne typen forvirring, men her er det overhodet ingen spor av den berømte platen. Derimot står det "ALLIR" malt på stammen av en bøk, i den samme gule fargen som stimarkeringene, med en manglende eller spesiell "R" til slutt. Er det en stavefeil eller et lokalt dialektord? Mysteriet forblir uløst. En kilometer lenger fremme kommer vi endelig til en liten sementdam, som ble innviet i 1995 av ordføreren i Chasseradès: dette er det aller første anlegget langs Allier. Og den berømte platen befinner seg faktisk der.
Denne dagen avsluttes på en svært positiv måte, spesielt siden vi forlenger den i utmerket selskap. På terrassen har vi møtt to turgåere som går Stevenson-stien (GR®70) fra Le Monastier-sur-Gazeille til Saint-Jean-du-Gard. De snakker med stor entusiasme om gjestehuset L'Etoile, som ligger i La Bastide-Puylaurent.
Eieren av stedet har gjort et sterkt inntrykk på dem: halvt gresk, halvt belgisk, musiker og eventyrer på fritiden – en virkelig bemerkelsesverdig karakter. Philippe Papadimitriou er en moderne cowboy som skryter av, med et glimt i øyet, at han bare har lest fem bøker i hele sitt liv. En praktisk anlagt mann, som utvilsomt kunne kaste lys over historien til kilden for oss.
Vi bestemmer oss derfor for å stikke innom ham på tilbakeveien. Kjempen tar imot oss med sine store, lyse øyne og et overrasket uttrykk: "Kilden til Allier? Om jeg kjenner til den? Nei. Men hva spiller det for rolle?". Han har helt rett, den kloke grekeren. Den enkle vannstrømmen under bøketrærne er mer enn nok for oss. Om det er den "offisielle" eller den "virkelige" kilden, betyr lite. Solen skinner, Lozère er fantastisk, og livet er herlig.
***
Vannskillet mellom Cévennes og Margeride krysser dette territoriet, som ligger mellom to store nedbørsfelt: Rhône-Middelhavet og Loire-Bretagne. Som et resultat er det hydrografiske nettverket i kommunen svært tett, gjennomskåret av mange bekker og "valats" (et lokalt uttrykk fra Cévennes for en dyp bekk), som Rieufrais-bekken eller Gouttes-bekken. På Loire-Bretagne-siden renner Allier inn i kløftene med samme navn før den munner ut i Loire, mens de sørlige sideelvene strømmer mot Chassezac for å ende sin reise i Ardèche, i Rhône-Middelhavet-bassenget. Denne overfloden av vann gjorde det mulig å bygge Puylaurent-demningen, men det utgjør også en betydelig klimarisiko. Området er nemlig regelmessig utsatt for kraftig nedbør (de såkalte Cévenol-episodene) som forårsaker flom. Til slutt er det verdt å huske at Allier har sitt utspring vest for La Bastide, nær Moure de la Gardille i den tidligere kommunen Chasseradès. Det er akkurat her den aller første vannstrømmen til denne 420 kilometer lange elven blir til.
Beverrotter og bevere er blant artene man kan observere langs Allier, en elv med et rikt biologisk mangfold. Fiskebestanden er spesielt variert, og inkluderer arter som ørret, harr og gjedde. Imidlertid har byggingen av mange demninger langs Loire ført til at Allier-laksen (Salmo salar) nesten har forsvunnet helt. Flere faktorer forklarer denne nedgangen: mangel på eller dårlig tilpassede fisketrapper, redusert vannføring, tilslamming av gyteplasser, lavere nivåer av oppløst oksygen, økt gjennomsnittlig vanntemperatur, samt krypskyting og ulovlig fiske. Heldigvis har mange frivillige gjort en enorm innsats i årevis for å forsøke å gjeninnføre denne mytiske fisken, som er opphavet til en tusenårig kulturtradisjon.
Siden slutten av 1990-tallet har det blitt iverksatt restaureringskampanjer for å oppmuntre laksen til å returnere til Allier. Disse initiativene omfatter blant annet bygging av anlegg for å lette passasjen deres, rehabilitering av habitater og streng forvaltning av de akvatiske økosystemene. Utsettingsprogrammer har også blitt gjennomført for å støtte populasjonens vekst. Disse innsatsene begynner å bære frukter, da det de siste årene har blitt rapportert om laks som svømmer oppstrøms i elven. Situasjonen er imidlertid fortsatt sårbar; streng bevaring av deres habitat og vannkvaliteten i Allier er avgjørende for å sikre overlevelsen til denne ikoniske arten.
Allier-laksen har for øvrig rekorden for den lengste migrasjonen i Vest-Europa. I 2018 passerte 389 laks fisketrappen i Vichy, sammenlignet med et gjennomsnitt på 677 de fem foregående årene. For at arten skal være levedyktig i elven, anslås det at minst 2000 voksne individer må vandre oppstrøms hvert år under gytingen. I løpet av de siste tjue årene ble rekordtallene registrert i 2003 og 2015, da omtrent 1200 laks ble talt. Ifølge foreningen for beskyttelse av Allier-laksen er de viktigste hindringene for migrasjonen deres fortsatt Poutès-demningen i Haute-Loire (til tross for noen forbedringer), terskelen ved Lorrains i Nièvre (som forsyner sidekanalen til Loire), samt den økte tilstedeværelsen av rovdyr som malle og skarv, hvorav en koloni har etablert seg nedstrøms for Vichy.
GR®470, også kjent som stien gjennom Allier-kløftene, er en fantastisk langdistanse tursti som følger elvens løp fra Brioude i Haute-Loire til Moure de la Gardille. Denne ruten på nesten 200 kilometer går gjennom svært varierte landskap, fra imponerende kløfter til tette skoger og sjarmerende landsbyer med mye særpreg.