En unik arkitektur diktert av terrenget
Katedralen Notre-Dame-du-Puy-en-Velay er et mesterverk innen romansk kunst og et viktig pilegrimsmål på veien til Santiago de Compostela. Byggingen fant hovedsakelig sted fra 1000- til 1100-tallet, og den har en unik arkitektur som integrerer bysantinske og orientalske påvirkninger, spesielt synlig i kuplene og vekslingen mellom lyse og mørke steiner. Den er berømt for sin bemerkelsesverdige klostergård, sin polykrome portal og for den Svarte Madonna den en gang huset, som har tiltrukket troende siden middelalderen. Bygningen er reist i skråningen av fjellet Mont Anis og dominerer byen med sin massive og slanke silhuett. Tilgangen skjer via en monumental trapp under et tønnehvelv. Katedralen forblir et sterkt symbol på Auvergne-regionens religiøse og arkitektoniske historie.
Dens særegne arkitektoniske utforming, tydelig diktert av plassmangelen på stedet, gjør at den står uten direkte slektskap til noen andre bygninger. Det er ingen eksakt kunnskap om datoen for byggingen, men en undersøkelse av selve monumentet viser at det ble bygget i andre halvdel av 1100-tallet. Man begynte med apsisen, og siden jorden manglet, fikk man den dristige ideen om å heve de vestlige skipene over et enormt hvelvet fundament, den "store portikken", og dermed doble høyden på fasaden.
På begynnelsen av 1800-tallet truet katedralen med å falle i ruiner, og fra 1844 til 1870 var den ikke bare gjenstand for restaurering, men en massiv rekonstruksjon som knapt sparte de to midtre hvelvene i skipet. Denne rekonstruksjonen, ledet først av Mallay og deretter av Mimey, ble innledet med en systematisk demontering og nummerering av materialene. Dette ga alvorlige garantier for historisk nøyaktighet, med unntak av koret og den sentrale kuppelen, som ble endret uten gyldige grunner. Til slutt, fra 1885 til 1890, ble det store klokketårnet fullstendig, men nøyaktig, gjenoppbygget.
Pilegrimsferden og den mystiske Svarte Madonnaen
Pilegrimsferden. De eldste kronikørene fra Velay forteller at en enke på slutten av 200-tallet, som led av en ondartet feber, plutselig så Jomfru Maria. Hun befalte at enken skulle bli fraktet til Anis-høyden. Hun adlød umiddelbart, la seg på en megalittisk steinplate, som sannsynligvis hadde vært brukt som en dolmen, og reiste seg fullstendig helbredet. St. Georg, som da var biskop av Velay, ble informert om mirakelet og kom for å besøke klippen. Selv om det var juli, fant han et tykt lag med snø, hvor en hjort som løp foran ham, tegnet omrisset av en enorm kirke i snøen. Biskopen, som ikke hadde midler til å bygge den da, befalte å omringe omrisset med en hekk av tørre torner. Dagen etter hadde de tørre tornene blitt forvandlet til en blomstrende rosenbusk...
To hundre år senere la en lam kvinne fra landsbyen Geyssac seg også på den mirakuløse steinen (Febersteinen). Hun reiste seg opp, helbredet, og takket Jomfruen som viste seg på nytt og krevde at det ble bygget en basilika på den hellige klippen (ifølge E. og P. Paul). Biskop St. Vosy dro derfor til Roma for å be paven om tillatelse til å flytte sitt sete fra Ruessio til Anis. Han kom tilbake med en viss Scutaire, en senator og arkitekt, hvis navn finnes innrisset på en bjelke i For-portikken. Det antas at det var han som i de siste årene av 400-tallet bygde den opprinnelige helligdommen. Slik ble katedralen på Anis-fjellet sentrum for en pilegrimsreise som i starten ikke skilte seg nevneverdig fra mange andre. Men på langfredag, 25. mars 992, tiltrakk den seg en så stor folkemengde at paven bestemte seg for å opprette et jubileum hver gang langfredag falt på samme dag som Maria budskapsdag. Gradvis avtok den vanlige pilegrimsferden til fordel for dette jubileet.
Mens opprinnelsen til Notre-Dame-kulten i Puy-en-Velay knyttes til Febersteinen, var det i middelalderen og moderne tid først og fremst den berømte Svarte Madonnaen som ble tilbedt. Denne hengivenheten var svært utbredt allerede på 1200-tallet, og det antas at den kjente trefiguren av seder ble brakt fra Østen i forrige århundre av en korsfarer. Mange franske konger kom for å be foran henne, og overøste katedralens kapittel med gaver. Det er også kjent at Jeanne d'Arc sendte sin mor for å delta i jubileet i 1429, mens hun selv dro for å møte kongen i Chinon.
I 1239 donerte kong Ludvig den hellige (St. Louis) en torn fra Kristi tornekrone til kapittelet i Notre-Dame-du-Puy. Denne relikvien, som ble oppbevart i katedralen frem til 1789, har siden 1800 befunnet seg i St. Etienne-kirken.
Den 15. august hvert år finner den tradisjonelle prosesjonen av den Svarte Madonnaen sted gjennom byens gater, fulgt av en enorm folkemengde av pilegrimer.
Den majestetiske fasaden og oppstigningen til koret
Katedralens fasade består av fem nivåer av polykrom arkitektur, dekorert med mosaikksteiner av auvergnsk opprinnelse.
Den store trappen (102 trinn) fortsetter under portikken. I de to første hvelvingene strekker den seg over hele bredden av de tre skipene. I de to påfølgende hvelvingene fortsetter den bare under det store sentrale skipet, da sideskipene på den tiden var stengt med tredører fra 1100-tallet, hvor panelene, skåret i lavrelieff og rammet inn med inskripsjoner, viser scener fra Kristi liv og lidelse.
På to av trinnene i den sentrale gangen er det inngravert et distikon (et dikt på to linjer): "Ni caveas crimen, caveas contingere limen, Nam regina poli vult sine sorde coli." ("Hvis du ikke frykter synden, frykt å berøre denne terskelen, for himmelens Dronning ønsker tjenere uten plett"); omgitt av rester fra malerier fra 1200-tallet. Slik ankommer man den Gyldne Porten (Porte Dorée). Dørbladene, som ble fornyet rundt 1780, bevarer fremdeles fragmenter av romansk jernbeslag. Tidligere gikk trappen rett opp til nivået for skipet og endte foran hovedalteret. I dag deler den seg ved det 4. hvelvet: På avsatsen, ved foten av et alter, ligger den antikke Febersteinen, som antas å være bordplaten til en dolmen, med disse versene: "Plebs hac rupe sita fit sana sopore sopita. Si quaeras quare: virtus adscribitur arae." ("Folket som legger seg på denne steinen, sovner i en helsebringende søvn; hvis du spør hvorfor: vit at det skyldes en kraft som tilskrives dette alteret.") Den venstre forgreningen fører inn i klostergården; den høyre forgreningen fører, via en ny trapp, direkte inn i skipet.
Kirken består av en rektangulær apsis flankert av to absidioler som avsluttes med en rett vegg, et fremstående tverrskip (transept) hvor hver arm ender i doble absidioler og er utstyrt med et galleri (krysset er dekket av en kuppel og en fantasifull lanterne); og til slutt et hovedskip med seks hvelv og sideskip.
Hovedskipet er dekket av seks åttekantede kupler på tromper. Men hvis man undersøker hver seksjon fra tverrskipet og ut mot fasaden, vil man finne endringer og raffinementer i strukturen av pilarene og kuplene. Dette beviser at skipet ble bygget i denne retningen i tre byggefaser av to hvelv hver. I tillegg har sideskipene i de to vestligste delene kryssribbehvelv, mens de andre har enklere krysshvelv.
Innvendige skatter og kunstverk
Adgangstrappen munner ut i det sørlige sideskipet hvor man kan se et stort maleri av Giraud, som representerer jubileet fra 1864. Det er også en korsvei fra 1896 i emalje, som imiterer de berømte limousin-emaljene fra 1500-tallet. På baksiden av fasaden henger et stort og vakkert relieff i forgylt tre fra 1700-tallet, som viser St. Andreas på korset.
I hovedskipet står en vakker prekestol fra slutten av 1600-tallet. Hovedalteret, laget av marmor med fantastiske bronseornamenter fra 1700-tallet, befinner seg i sentrum av tverrskipets kryss. Det er her den berømte madonnaen av Notre-Dame-du-Puy er plassert, omgitt av en rekke votivlamper: En eldre statue har erstattet den opprinnelige Svarte Madonnaen, som ble brent i 1794 av revolusjonære. Apsisen er dekorert med moderne malerier som gjenskaper freskene fra den store portikken og De dødes kapell; bakerst står et flott orgel fra slutten av 1600-tallet. Vendt mot hovedalteret, støttet mot to pilarer i skipet, står statuer av Jeanne d'Arc (1912) og kong Ludvig den hellige (1922) som tilbyr den hellige tornen til Notre-Dame-du-Puy.
I det nordlige tverrskipet, i absidiolene og galleriet, kan man se restene av en storslått malt dekorasjon fra 1200- og 1300-tallet, som en gang dekket hele tverrskipet, koret og sannsynligvis en del av sideskipene. Portalen fra dette tverrskipet åpner seg utendørs under Saint-Jean-portikken.
I det nordlige sideskipet merker man seg to vakre malerier fra 1600-tallet, votivgaver (ex-voto) gitt i takknemlighet etter pestepidemiene i 1629 og 1653: Det første, som er 7 meter bredt og malt av Jean Solvain, er spesielt interessant fordi det skildrer en hel prosesjon som finner sted på For-plassen. Det andre, et verk av Jean François, viser de seks konsulene samlet foran Jomfruen, ledsaget av St. Sebastian, St. Roch, kommunens anklager og "fuglekongen" – vinneren av den siste skytekonkurransen med arkebuse, som hadde privilegiet å få følge konsulene overalt.
Relikviekapellet (betalt inngang; kontakt sakristanen), som åpner seg i den 3. hvelvingen av det nordlige sideskipet, opptar den øverste etasjen i Mâchicoulis-bygningen. Det er en majestetisk sal med spissbuet tønnehvelv på tverrbuer, men var tidligere delt i to etasjer av et tregulv: Nede lå kapittelbiblioteket, og oppe lå forsamlingssalen for stenderforsamlingen i Velay. Her kan man se den berømte fresken av De frie kunster (Artes liberales), et vakkert verk fra slutten av 1400-tallet som fremstiller Grammatikk med Priscianus, Logikk med Aristoteles, Retorikk med Cicero, og Musikk med Tubal-Kain.
Vi avslutter med et besøk til sakristiet, som ligger innerst i det sørlige sideskipet: Til venstre for inngangen finner vi graven til biskop Le Breton (død 1886), prydet med en liggende figur (gisant) i marmor.
Sakristiet (kan besøkes med sakristanen utenom gudstjenester). Her finnes en Pietà fra slutten av 1400-tallet, et praktfullt fransk primitivt kunstverk; et relikvieskrin fra 1400-tallet i sølvbelagt kobber; en vakker Kristusfigur i elfenben fra 1700-tallet i en praktfull ramme; og vakre utskårne trepaneler fra 1700-tallet, utført av Vaneau eller hans elever. Blant maleriene finner vi: "De vise menns tilbedelse" av Claude Vignon og "Barnemordet i Betlehem" av Sébastien Bourdon. Kvalifiserte forskere kan også be om å få se den berømte "Theodulfs bibel", et beundringsverdig fransk manuskript fra 800-tallet skrevet på purpurfarget pergament.
Bak apsisen, mellom sakristiet og klokketårnet, skjuler provostens lille gårdsplass en brønn fra middelalderen. En latinsk inskripsjon gravert på korveggen refererer til denne: "Ved guddommelig nåde er denne kilden et legemiddel for de syke, som gratis bøter på manglene ved Hippokrates' kunst." Under denne inskripsjonen er fragmenter av gallo-romerske basrelieffer, som stammer fra en stor antikk bygning, murt inn i de nederste steinlagene av koret: De viser Herkules, jaktscener og dyrekamper.
I kapellet under klokketårnet finnes tre graver fra 1300-tallet (tilhørende en biskop og to kanniker). Fra dette kapellet kan man gå direkte ut foran Saint-Jean-portikken.
For-portikken og Saint-Jean-dåpskapellet
Man forlater katedralen gjennom det sørlige tverrskipet (til høyre) og For-portikken (porche du For). Dette er et beundringsverdig stykke arkitektur fra slutten av 1100-tallet, plassert i hjørnet av tverrskipet. Den er dekket av et kryssribbehvelv, mens alle dens andre elementer fortsatt er strengt romanske. Man legger spesielt merke til den eksepsjonelle utformingen av den frittstående buen, som er festet til arkivolten med tre steinkiler, hvorav den ene har en liten utskåret figur.
Under portikken åpner det seg to dører: Den minste, også kalt pavedøren, var reservert for paver og har en antikk overligger (arkitrav). Denne ble funnet under utgravninger i katedralen og plassert her i 1847. Den bærer inskripsjonen Scutari papa vive Deo, som bevarer minnet om arkitekten fra 400-tallet; baksiden har en enda eldre, hedensk inskripsjon. Den andre døren er rent romansk: Dørbladene i tre er prydet med to løvehoder i bronse, hvis originaler nå er bevart i Crozatier-museet.
Over portikken er det et kapell bygget rundt år 1300. Der det møter portikken, er vinduene gotiske, mens det har et tønnehvelv som tak: Til tross for forskjellene i stilart, komplementerer det portikken på en harmonisk måte.
Portikken leder ut til For-plassen (Place du For), en sørvendt terrasse med en vakker utsikt over byen. Vestsiden grenser til Bispepalasset (Évêché), som ligger inntil katedralen: Det er en sjarmerende bygning med en sentral klostergård, bygget på slutten av 1500-tallet av biskop Antoine de Saint-Nectaire. Vis-à-vis ligger Hôtel de Saint-Vidal fra 1400- og 1500-tallet. I nærheten av dette åpner det seg en pittoresk trappegate, tidligere kjent som Den halte trappen eller Crebacor (Hjerteknuser; i dag kalt Montée du Cloître), som fører direkte ned til gaten Rue du Cardinal-de-Polignac.
Fra For-plassen, hvis man går rundt sakristiet og katedralens klokketårn, og lar Saint-Georges-gaten og -porten ligge på høyre hånd, ankommer man etter noen få skritt den store buegangen til Saint-Jean-portikken. Denne ligger i hjørnet av det nordlige tverrskipet og forbinder kirken med dåpskapellet. Under portikken viser tympanonet i den romanske portalen Kristus mellom to engler, mens overliggeren skildrer Det siste måltid: Disse skulpturene ble sterkt skadet under den franske revolusjonen. De restaurerte tredørene har bevart sine originale jernbeslag fra 1100-tallet. Over portikken er det et rom med tønnehvelv som inneholder en vakker peis med konisk hette. Til høyre ligger Saint-Jean-dåpskapellet (en vakt tilbyr omvisninger; tips forventes).
Dette er en særegen bygning fra 1000-tallet. Apsisen er dekorert med fem nisjer omkranset av gallo-romanske søyler fra senantikken; den nedre delen av veggene er bygget av store steinblokker som også stammer fra et antikt byggverk. Skipet består av to hvelvinger: Den første, som er dekket av et tønnehvelv som bærer et galleri, bevarer rester av fresker. Den andre delen, hvor taket nå har forsvunnet, ser ut til å ha vært en slags sekskantet kuppel. Døpefonten befinner seg i en nisje til venstre. I midten av skipet kan man tydelig se sporene etter et basseng, noe som kan være restene av et dåpsbasseng fra den tiden dåp ble utført ved full neddykking.
Hvis man går til høyre under Saint-Jean-portikken, finner man til venstre inngangen til klostergården, et besøk som er absolutt obligatorisk.
Klostergården, sidebygningene og Notre-Dame-museet
Klostergården (kloisteret), som har en rektangulær form, er et bemerkelsesverdig mesterverk fra 1100-tallet som ble kraftig restaurert fra 1850 til 1857. Den har en enkel og majestetisk struktur, og alle de fire galleriene har kryssribbehvelv. Galleriet som ligger inntil katedralen, er eldst og stammer sannsynligvis fra begynnelsen av hundreåret. De vakreste kapitélene imiterer korintisk stil; noen historiefortellende kapitéler er av enklere utførelse. Men det mest slående, like over mosaikk-hjørnene, er en praktfull gesims hvor middelalderens fantasifulle ånd har fått fritt spillerom med en fantastisk sans for dekorasjon.
Det vestlige galleriet kommuniserer med katedralens portikk via en passasje som er stengt med et vakkert romansk smijernsgitter.
Det østlige galleriet av klostergården grenser til en stor sal med tønnehvelv. Denne var opprinnelig en kapittelsal, men ble fra 1300-tallet brukt som gravkapell og kirkegård for kannikene; den er derfor kjent som De dødes kapell. Man trer inn gjennom et smijernsgitter fra 1400-tallet; her kan man se en stor og vakker freske fra 1200-tallet som viser korsfestelsen, sammen med mange gravsteiner lent opp mot veggene. Etasjen over har bevart en vakker romansk peis, og falmede rester av malerier kan fremdeles ses på loftet.
Det vestlige galleriet domineres av Mâchicoulis-bygningen, en massiv konstruksjon fra 1100-tallet som ligger vegg i vegg med katedralen. Den øverste etasjen huser Relikviekapellet. Nedenfor er det to etasjer med lagerrom og kjellere (utstyrt med steinkar og middelalderske vinpresser). Denne bygningen var tidligere flankert, ved nordenden, av et stort firkantet festningstårn, Saint-Mayol-tårnet. Det ble revet i 1844 og fullførte tidligere det formidable festningsanlegget som besto av katedralen og bispepalasset.
I en annen av klostergårdens sidebygninger, mot nord, kan man besøke Notre-Dame-museet.
Rom 1. Inneholder tallrike malte votivgaver (ex-voto) som takknemlige pilegrimer har donert til katedralen gjennom tidene. Spesielt bemerkelsesverdige er de fra Jacques d'Apchier (1513), Saint-Nectaire-familien (1584), Renée de Rambures, markise av Polignac (1690), og byen Langogne (1723). Det finnes også et maleri av konsulene for året 1598, utført av den lokale maleren Josué Parier fra Puy. Man kan se modeller for den kolossale statuen Notre-Dame de France, og marmorskulpturen "Prestedømmet" av A. Besqueut.
Rom 2. Innerst i rommet henger et stort billedvev (tapet) dekorert med franske liljer fra slutten av 1400-tallet, en gave fra Jean de Bourbon, biskop av Puy-en-Velay. Flere treskulpturer av Vaneau (1600-tallet) er stilt ut, inkludert to soldater fra den tebanske legion skåret spesielt for graven til biskop de Béthune. Et trepanel av samme Vaneau portretterer biskopen. I montrene finnes det: et røkelseskar i bronse fra 1100-tallet; et relikvieskrin i limousin-emalje fra 1200-tallet; et gotisk ciborium i sølv; en bispering fra 1300-tallet; rester av en romansk messehagel; sølvbroderier fra kappene til Den hellige ånds orden; to vakkert broderte kapper (en fra 1300-tallet og den andre fra 1400-tallet) som en gang ble brukt til å smykke den opprinnelige Svarte Madonnaen som brant i 1794; et pontifikale fra Mende (et manuskript fra 1300-tallet); og Kristi slektstavle skrevet på en lang pergamentrull fra 1400-tallet.
Når man svinger til venstre ved utgangen av klostergården, kommer man etter få skritt til De angrendes kapell (Chapelle des Pénitents). Døren har årstallet 1584 og har bevart sine originale tredører fra renessansen, men selve kapellet ble fullstendig restaurert på 1700-tallet (ring på for vakten; tips forventes).
Kassettetaket er fullt ut dekorert med malerier utført i 1630 av François Guy (i midten vises Jomfru Marias opptagelse i himmelen). De store maleriene som pryder galleriet og sideveggene, er malt av lokale kunstnere og daterer seg kun til 1713. Men det mest bemerkelsesverdige å se, spesielt på det store galleriet, er en mengde gamle gjenstander brukt av de angrende brorskapene (penitentene): Det utgjør et lite museum dedikert til disse brorskapene, hvorav de fleste nå har forsvunnet. Brorskapet for De hvite penitentene i Puy-en-Velay eksisterer imidlertid fremdeles, og de kan sees i sine karakteristiske drakter under den store prosesjonen den 15. august.
I hjørnet av kapellet åpner det seg en pittoresk liten gate, avbrutt av to hvelvede passasjer, som fører direkte ned til de romanske portalene på Hôtel-Dieu og til byens sykehus.
Corneille-klippen og statuen av Notre-Dame de France
Bakenfor Penitentenes kapell starter stien opp til Corneille-klippen (inngang 5 fr., åpent fra kl. 8 til 19). Oppstigningen er nokså krevende, men fra toppen kan man nyte et uforlignelig panorama.
Turen opp er markert med en korsvei. De enkle trekorsene ble båret hit den 14. august 1942 av unge speidere under en stor pilegrimsferd for fransk ungdom, og ble offisielt reist den 27. mai 1944 av biskop Martin. Tretrapper fører opp til plattformen på klippen (755 meter over havet; 130 meter over Place du Breuil), hvor den kolossale Jomfruen troner.
Statuen av Notre-Dame de France (1860) ble støpt etter modell av billedhuggeren Bonnassieux, med metall fra 213 kanoner erobret ved beleiringen av Sevastopol. Den rager 16 meter i været, er rundt 4 meter bred, veier massive 110 tonn og hviler på en 6,70 meter høy åttekantet sokkel. Hele monumentet består av 80 enkeltdeler satt sammen med bolter. Man kan gå inn i statuen via en vindeltrapp på 91 trinn. Den fører til en jernstige som gir direkte tilgang opp i kronen (en krevende tur med lite utsikt fra innsiden).
På klippeplattformen, ved Jomfruens føtter, står en knelende bronsestatue av biskop de Morlhon (død 1862), også laget av Bonnassieux. En orienteringstavle laget av vulkansk stein fra Volvic gjør det mulig å identifisere detaljene i det fantastiske panoramaet som strekker seg ut: over byen og det grønne landskapet den ligger i sentrum av; i nordvest den bemerkelsesverdige Aiguilhe-klippen og festningstårnet i Polignac; i vest Velay-fjellene; i øst Mégal-fjellkjeden; og i sørøst det ruvende Mézenc-massivet.
Ser man mot nord, dominerer en elegant gotisk bro, smal og buet, som krysser elven Borne. I vest kan man se den moderne broen på veien til Brioude og den gamle middelalderbroen ligge nesten side om side; litt lenger unna ligger landsbyen og klippen Espaly, som er kronet med sin egen kolossale statue av St. Josef. Går man ned samme sti og atter en gang passerer under Saint-Jean-portikken, følger man Rue Saint-Georges til venstre. Gaten krysses av Saint-Georges-porten, en levning av katedralens gamle festningsmur. Rett overfor ligger kapellet til seminaret. Svinger man til høyre rett foran dette, går man gjennom en annen port og kommer ut i et veikryss foran enda et kapell. Følger man Rue du Cardinal-de-Polignac til høyre fra dette krysset, vil man se: i nr. 26, en vakker 1600-talls portal; mellom nr. 24 og 22, to gamle tårn; i nr. 16, et slående gotisk-renessanse palass; og i nr. 8, det gamle Hôtel de Polignac, et fantastisk bygg i flamboyant gotikk som tidligere tjente som prefektur.