Stevenson-stien, eller GR®70, starter i Le Puy-en-Velay, en by kjent for sin religiøse kulturarv. Denne fotturen følger i fotsporene til den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson og eselet hans, Modestine, som krysset Cevennene i 1878. Ruten starter i Haute-Loire og går gjennom varierte landskap, spesielt de vidstrakte platåene Velay og Gévaudan, og gir et dypdykk i naturen og den lokale historien. Deretter fører den turgåerne gjennom Lozère og til slutt inn i Gard, til Saint-Jean-du-Gard, over en avstand på omtrent 270 kilometer.
1. etappe: Fra Le Puy-en-Velay til Le Monastier-sur-Gazeille
Ingen mirakelvær i morges; skyer og yr skjuler fortsatt åsene. Undervegetasjonen drypper uendelig. I det vannmettede landskapet henger blomstene med hodet, overveldet, som om de sympatiserer med nøden til de stakkars vandrerne som plasker seg gjennom gjørmen på stiene. Likevel mangler ikke kryssingen av Velay interesse til tross for denne gjennomtrengende fuktigheten; all denne gråheten og de lave skyene som hviler over landskapet, forsterker det ville inntrykket av platået. For en stemning!
Litt unna Montbonnet, i sin landlige ensomhet, vitner det beskjedne St-Roch-kapellet, dedikert til pilegrimenes skytshelgen, fortsatt om middelalderens tro og arkitektur. Jeg søker ly der et øyeblikk for en meditativ stund, i tankene forent med alle de reisende som gjennom århundrene også har åpnet døren til dette tilfluktsstedet for ro og refleksjon. Og grendene dukker opp langs stien, som øyer av grå stein, avskåret fra verden. Pilegrimene med sine kamskjell passerer gjennom eller stryker forbi dem, uten å se en levende sjel. En lang og steinete nedstigning tar meg til portene av Le Puy-en-Velay akkurat i tide til å nyte en forsiktig oppklaring i været. I morgen venter oppdagelsen av den gamle byen. Allerede nå gir labyrinten av brosteinsbelagte gater et svært pittoresk inntrykk. Etappe på 22 km.
Før jeg drar for å utforske Le Puy-en-Velay, må jeg løse et alvorlig logistisk problem: skoene mine svikter meg. Det er én ting at disse «dry line»-lærstøvlene iblant har oppført seg som svamper; de stakkars skoene har tross alt fått mye juling! Men den høyre skoen skader vristen min alvorlig; såret er åpent, og det er ikke lenger til å holde ut. Jeg hadde imidlertid gått dem inn på forhånd slik man skal. Jeg har aldri opplevd et slikt problem i løpet av 20 år på stiene! Det er nesten så man skulle tro vi ikke var skapt for hverandre. Jeg tar derfor sjansen og kjøper et nytt par, relativt lette, og tar risikoen med å gå dem inn underveis. Jeg skal innvie dem på de harde brosteinene i Le Puy-en-Velay og sende de kasserte skoene hjem i posten sammen med utdaterte kart og bøker.
Tre høytliggende religiøse monumenter dominerer byen: Notre-Dame de France, den fantastiske basilikaen og Aiguilhe-kapellet. Jeg må innrømme min aversjon mot denne kolossale, keiserlige statuen av Jomfru Maria, «støpt av russiske kanoner tatt i Sevastopol». For en unaturlig kombinasjon! Basilikaen er en bemerkelsesverdig romansk bygning, majestetisk, til og med storslått, som man når ved å klatre opp en pittoresk gate kranset av kniplersker. Men i stedet for disse imponerende konstruksjonene, som utstråler en triumferende og dominerende katolisisme, foretrekker jeg det nærliggende klosteret, diskret og skjult. Kapellet St-Michel d'Aiguilhe, som troner høyt oppe på vulkanklippen sin etter 268 trinn, åpenbarer også en liten perle av romansk arkitektur; portalens arabiske eleganse gjenspeiles i den ovale indre søylegangen. Og plutselig, i halvmørket, farger en flyktig solstråle de store grå steinhellene med fargene fra glassmaleriene... Jeg begynner å håpe på lysere dager.
Kryssingen av Velay-platået
Av syv dager, fem gråværsdager med regn og tordenvær... Det tærer på humøret. Man må bare tro og holde ut! I dag går en kort etappe til Le Monastier-sur-Gazeille, hvor «Stevenson-stien» virkelig begynner. Dette markerer også starten på «St-François Régis-stien», merket med hvitt og grønt (Jean-François Régis jobbet som misjonær i Velay-Vivarais på 1600-tallet og ble valgt som skytshelgen for kniplerskene. Stien som bærer hans navn utgjør en rute på 193 km fra Le Puy til Lalouvesc i Ardèche).
Jeg fortsetter dermed kryssingen av Velay-platået. Terrenget er moderat, med to overkommelige stigninger: først for å komme ut av dalgropen ved Le Puy-en-Velay (en fin oppvarming for morgenen), og knappe to timer senere, etter å ha krysset elven Loire ved Coubon. Landskapet er vakkert. Ikke misforstå, været byr fortsatt ikke på strålende solskinn, men jeg har opplevd verre. Etter å ha utstått de skotske bygene, finner jeg meg selv tilfreds med dette intermitterende yrregnet. Og når en flyktig oppklaring lyser opp Mézenc-fjellkjeden i øst, skaper lyset og skyggene i det uendelig dystre havet av tunge skyer en dramatisk effekt over den vulkanske horisonten. Og det er sant at «aldri så galt at det ikke er godt for noe». Uten dette regnet ville jeg ha spist lunsjen min på en skråning i stedet for å søke ly i Archinaud; og da ville jeg ha gått glipp av et uforglemmelig møte. Hun kom akkurat tilbake fra soppsanking. «Nei,» svarte hun, «det er verken kafé eller busstopp i denne grenda.» Så hun inviterte meg ganske enkelt inn i det gamle huset hun hadde kjøpt tilbake i hjembygda si. Jeg klarte å motstå gryteretten hennes, men jeg ga etter for den fantastisk gyldne risgrøten. Vi hadde ikke noe hastverk på denne korte etappen; været oppfordret uansett ikke til å oppholde seg utendørs... Vi forlenget derfor samtalen og delte vår felles ensomhet.
I L'Herm, for å unngå asfalten på en fylkesvei, velger jeg en variant via Le Mont, en veldig vakker skogssti, og jeg spikker meg en solid vandrestav fra et hasselkratt. I kveld, i Le Monastier-sur-Gazeille, sover jeg på den gamle gendarmeristasjonen... som er gjort om til et komfortabelt herberge for turgåere! Etappe på 20 km.
Stevenson-stien begynner for alvor i Le Monastier-sur-Gazeille. Den lille, søvnige landsbyen dypt inne i Velay skylder den skotske romanforfatteren mye. Uten hans eventyrlige reise, hvem ville fortsatt ha besøkt den, til tross for klosterkirken og det massive kapellet av vulkansk stein? Landsbyen skyldte ham virkelig denne minnetavlen, reist på terrassen med utsikt over Gazeille-dalen – akkurat den elven Stevenson hørte «sildre» før han sovnet!
I dag har de nylige regnbygene økt desibelnivået i elvens sang. Og det ser ikke ut til å bli særlig bedre der oppe. Der oppe? Uttrykket er kanskje dristig «med en himmel så lav...», som Jacques Brel ville ha sunget; og dette tunge skylaget veier virkelig over en! Heldigvis varer ikke morgenregnet evig... Gråværet lærer man seg å leve med. Det passer faktisk ganske godt til den vulkanske ødemarken. Siden i går har kontrasten vært slående; ikke i landskapet, men på det menneskelige planet. Trengselen på de to første etappene av pilegrimsveien til Santiago og folkelivet i gatene i Le Puy-en-Velay får meg til å merke, og... sette pris på ensomheten på det vidstrakte platået. Selv det å passere gjennom St-Martin-de-Fugères endrer ikke på noe denne pinsemorgenen: ikke et menneske i gaten, og kirken er stengt! Likevel skulle jeg gjerne ha sett hva som skjuler seg bak denne monumentale fasaden som krones av et kamtårn (Kamtårn er typiske for Velay-platået. De består av en enkelt vegg med nisjer for kirkeklokkene. Selv om denne vulkanske regionen absolutt ikke mangler stein, skyldes denne arkitektoniske særegenheten sannsynligvis fattigdommen til samfunnene som dyrket disse karrige jordene. Det er åpenbart mer økonomisk å bygge én vegg i stedet for de fire veggene i et tradisjonelt klokketårn).
Fra den ville Loire til det mystiske Gévaudan
Kryssingen av Loire ved Goudet er et av høydepunktene på denne etappen. Dette er ikke den rolige elven som brer seg ut i Kongedalen mellom Orléans og Tours. Her ruller Loire sine strie strømmer mellom høye klipper i ville kløfter. Ruinene av Beaufort-slottet, som troner på en steile, fullender dette svært romantiske landskapet, verdig en roman av Victor Hugo. Jeg forlenger magien med en umerket avstikker, utelukkende for fornøyelsens skyld. Etter Goudet besto den offisielle ruten av altfor mye asfalt frem til Ussel, mens det litt lenger borte lå en utrolig idyllisk dal. Den evige kløften mellom vandrere og bilister. På baren i Goudet anbefalte kundene meg å ta fylkesveien for å slippe de bratte bakkene og gjørmebekkene på stien. Forstår egentlig disse travle bilistene at vandreren nyter selve gåingen mer enn det å komme frem til målet for etappen?
Robert Louis Stevenson formulerer det på nøyaktig samme måte, bare mye vakrere, når han skriver i *Reise med et esel i Cevennene*: «For min egen del reiser jeg ikke for å komme et sted, men for å gå. Jeg reiser for reisens skyld. Det viktigste er å bevege seg, å oppleve livets nødvendigheter og ubehageligheter på nært hold, å forlate sivilisasjonens myke seng, og å kjenne jordens granitt og skarpe flintsteiner under føttene...» For en lykke det er å vandre i den sjarmerende Fouragettes-dalen mellom Cros Pouget og Ussel, og enda lenger fremme, ved portene til Le Bouchet-St-Nicolas, å la seg overvelde av et enormt teppe av påskeliljer, ispedd gule smørblomster! Etappe på 24 km.
Er det nok å bare ha tro? Værmeldingen lover endelig en varig bedring... men Le Bouchet-St-Nicolas er innhyllet i tykk tåke. Det gjør ingenting, jeg satser på solen og graver frem shortsen fra bunnen av ryggsekken. Guideboken beskriver denne siste etappen gjennom Velay som relativt monoton. For en feil! Frem til Landos er det sant at kryssingen av platået er flat og nesten snorrett; men for en ensomhet, og for en fred i den kjølige, tåkete morgenen. Jeg overrasker til og med en rev som er på vei tilbake til hiet sitt med byttet i munnen. Hvor raskt den stakk av da den oppdaget meg!
Etter Landos skjer mirakelet: solen jeg har ventet så lenge på, er her! Den kommer akkurat i tide til å forsterke det storslåtte landskapet og den brede horisonten som stiens balkong åpner opp mot Naussac-sjøen og høydene i Gévaudan. Det er en eksplosjon av farger og dufter, et floralt eventyrland. Gyvelbuskene deler nå oppmerksomheten med bølgende tepper av påskeliljer; det finnes også klynger av smørblomster, forglemmigei, kornblomster... Mine botaniske kunnskaper strekker overhodet ikke til for å navngi hele dette fargerike blomsterhavet. Denne vårdagen, som nesten føles som sommer, tillater endelig en avslappet spasertur på stien mot Pradelles. I den solfylte landsbyen nyter jeg å ta meg tid på Foirail-plassen med en skummende øl... mens de travle bilistene avslutter sin pinsehelg og kjører nordover i lange køer. Som en lykkelig vandrer fortsetter jeg sørover i mitt eget, ensomme tempo.
GR®70 forlater Pradelles gjennom et gammelt nabolag som er stolt av sin heroiske fortid, og byr på nok en vakker landlig krysning. Det er utrolig herlig å avslutte denne våretappen med en lang nedstigning til bredden av elven Allier, som jeg ikke hadde sett på flere dager. I hjertet av det gamle Langogne får jeg også et kjærkomment gjensyn med kirkens romanske arkitektur, det harmoniske steinhvelvet og de rikt utskårne kapitelene. Like ved vitner de monumentale markedshallene (med sine massive søyleganger og skifertak) om en rik handelshistorie. Etappe på 25 km.
På stiene i Lozère mot Ardèche
Trakasseringen fra en bonde, som dro spøken så langt som å kreve bompenger for å krysse jorden sin, har nødvendiggjort en omlegging av GR®70. Den nye ruten appellerer imidlertid ikke til meg, og jeg forsøker likevel å nå St-Flour-de-Mercoire langs venstre bredd av Langouyrou-bekken. Dette får jeg svi for i Ravin des Chèvres (Geitekløften), hvor jeg må prøve å finne en sti i labyrinten av dyretråkk. Og å tenke på at jeg i dag trer inn i Gévaudan, udyrets land! Dette berømte og mystiske monsteret, som slukte kvinner og barn, og som på 1700-tallet terroriserte landsbygdene i tre år, og som Stevenson kaller «ulvenes Napoleon Bonaparte»! Regionen trenger imidlertid ikke noe monster for å fremstå som vill og utemmet; etter de åpne horisontene på Velay-platået og de vide panoramaene mot Mézenc og Margeride, lukker Gévaudan seg rundt mysteriet av dype granskoger og bjørkelunder, og steinete hedelandskap med et myraktig preg.
Etter L'Herm klarer Sagne-Rousse, Fouzillac og Fouzillic så vidt å bryte ensomheten på vandringen min; det er ikke et menneske å se når jeg passerer gjennom disse små grendene. Er skogen kanskje mer levende? Her kan jeg uforstyrret betrakte leken til unge rådyr, inntil det mest årvåkne dyret utstøter et hest bjeff og utløser flukten. Kun Cheylard-L'Évêque fremstår som en oase i bunnen av sin dal, badet i fargene fra blomstrende gyvel og akkompagnert av bekkenes sang. Jeg skulle gjerne ha forlenget lunsjpausen på den koselige bistroen på torget... Men et skilt annonserer 4 ekstra kilometer på en rute som allerede er ganske svingete. Den kartlagte ruten for denne etappen er faktisk spesielt kronglete. Forfatteren må ha vært i et svært lekent humør. Jeg skal likevel ikke klage. Å vandre i den enorme skogen La Gardille gir en ettermiddag fylt av ro, som krones med en siste idyllisk pause ved bredden av denne lille, navnløse innsjøen, gjemt mellom de to åsene Auradou og Abïauradou.
På vei ned mot Luc møter jeg Allier igjen. Landsbyen strekker seg langs dalsiden, under ruinene av slottet sitt og en imponerende statue av Jomfru Maria, som Stevenson med en viss ironi reduserte til «femti centner Madonna»! Etappe på 27 km.
I går kveld rumlet tordenen over høydedragene i Tanargue; i morges er himmelen vasket ren og lover en strålende vandring... vekk fra GR®70. Mellom Luc og La Bastide-Puylaurent, hvor jeg planlegger å overnatte, angir nemlig guideboken bare 7 km, og merkingen følger i stor grad dalbunnen langs veiene D906 og D154... Jeg har etter hvert fått et svakt punkt for Allier, men ikke til de grader at jeg ønsker å sluke asfalt og ofre en avstikker til de nærliggende Ardèche-fjellene. Denne omveien gir meg også muligheten til å besøke klosteret Notre-Dame des Neiges, hvor den skotske forfatteren i sin tid overnattet. Slik forblir jeg tro mot selve ånden i hans reise.
Utstyrt kun med IGN-kart i skala 1:100.000 og 1:25.000, håpet jeg å finne en pålitelig rute gjennom foten av Ardèche-fjellene. I stedet oppdaget jeg et fantastisk nettverk av perfekt merkede stier. (Etter denne turen ble jeg oppmerksom på en relativt ny guidebok med tittelen «Fra Ardèche-kløftene til Margeride». Den tar primært for seg ruten til GR®4 mellom Rhône-dalen og St-Flour. Men den beskriver også en rekke tilknyttede ruter: GR®43, GR®44, GR®44A, GR®44B, GR®44C og GR®44D. Intet mindre! For ikke å glemme regionale GR-stier som «Tour de la Montagne Ardéchoise». Totalt 208 sider med ruter, praktiske tips og spennende kommentarer... materiale for drømmer).
Morgenstigningen er ganske tøff under en sol som allerede steker. Men landskapet er vel verdt innsatsen. Det samme gjelder gleden av å vandre gjennom bøkeskogen som dekker Moure de Manibles. Stedet ved Croix du Pal – et knutepunkt for GR®7 og GR®72, samt noen lokale stier – er et av de stedene som forsterker sansene: total ensomhet foran et storslått panorama, med utsikt mot toppen av Trois Seigneurs, Borne-kløftene og Tanargue-ryggene. Hverdagslivet virker med ett så uvesentlig... Magien fortsetter langs de påskeliljekledde breddene av Rieufrais mot klosteret Notre-Dame des Neiges. Vi er bare to besøkende som lytter til munkene som synger ettermiddagsbønnene under de gotiske hvelvingene, akkurat som i naturens eget tempel. Den samme stillheten innbyr til meditasjon... Hvorfor i det hele tatt skynde seg tilbake til dalen? Jeg forlater derfor merkingen for å ta en omvei over toppen av Felgère. Fra fjellryggen kan jeg se min nære fremtid: Goulet-fjellet, horisonten mot Mont Lozère... vakre dager venter. I La Bastide-Puylaurent, rett ved bredden av Allier, ligger gjestehuset L'Etoile; et tidligere feriehotell drevet av en belgisk-gresk vert. Et kjærkomment stopp med et sunt og rikelig måltid, en etterlengtet varm dusj og et godt belgisk øl. Etappe på 18 km. Av Jean-Marie Maquet