Etter mange besøk i Puy og en god del tid brukt på å leve et lystig liv med mine rådgivere, ble en sovepose designet, laget og brakt hjem til meg i triumf. Stevenson
Sangene er de første dårskapene når bena kommer i gang og magen rumler. Slibrige sanger i grøftekanten som kiler deg på tungen. Udisiplinert og grovkornet, det er hva jeg ville skrevet på visittkortet mitt hvis jeg hadde et.
Jeg finner på sanger for å underholde meg selv. En gang i Guds kloster, i La Belle Dieu, var det abbedisser, det var ingen eselhopper / De gjorde sitt fornødne med rumpa i været, rumpa i været... Fasilitetene var hull i planker / Under vakttårnene rant det en liten bekk / De fine frøknene gjorde sitt fornødne der / De dro opp kjolene på toalettet og tilbød sine velsignede bakender til forbipasserende / I La Belle Dieu / Er det ikke flere abbedisser /... Som sitter med rumpa i været, rumpa i været...
Andre dags eufori, ro og vakker ensomhet før de hellige steder og deres pilegrimer. I Velay-landet blander vulkanske minner seg med horisontens monotoni. Det gjør ingenting, den minste sti er nok, siden den fører til måltidet. En enkel glede. Essensiell. Hysj, der er byen! En dag vil vi forlate byene...
Avreisen fra Le Puy-en-Velay og byens festligheter
I den tåkete dalgryten er det vanskelig å skjelne Le Puy-en-Velay, den svært hellige byen. Utsikt over lavatopper og tro. Etter en forbigående ekstase, ombestemmer jeg meg. De mirakuløse, eller angivelig mirakuløse byene, har lurt meg lenge. Noen sukkertopper, minner om kniplinger, prangende klokketårn som strekker seg mot den lave himmelen, fylt med kommende vind og regn, tar meg nok en gang tilbake til monastiske, meditative stemninger. Ingen sol som på postkort. Ånden er hos den ferske kartusianermunken som nøler med å trå over klosterterskelen. Likevel, når magen blander seg inn, blekner troen. Le Puy blir til et gigantisk skilt for et risteri. Vi er mer sultne enn pilegrimer. Vi vil smile til byen, vi vil spise oss mette, og vi vil forlate den. Vår stakkarslige leirplass fra dagen før – og dens sparsomme måltid – tvinger oss til å oppsøke tavernaene i all hast, akkurat slik en sulten kramkar ville gjort før i tiden.
Bilene tuter infernalsk fordi vårt esel bremser ned tidsalderen. De kjører kloss inntil oss. Vi må skynde oss rundt Noée, som skrekkslagen forsøker å slite seg løs fra tøylene. Forbløffelse. De forbipasserende forblir fullstendig likegyldige til følget vårt. Enda verre, de smiler til oss av og til. Le Puy-en-Velay er en by som elsker esler, det er verdt å merke seg. Retning mot gamlebyen.
– Skynd dere, skift tøy, vi skal øve...
En "hoffnarr" som gestikulerer som hundre nervøse djevler, henvender seg til oss. Fargerik, behengt med bjeller og iført en merkelig, lappete kappe, griper han tøylene til Noée og binder henne sammen med sine egne følgesvenner, flere esler i forskjellige størrelser og farger...
– Hvilken gruppe tilhører dere?
Vår forbløffelse og taushet vekker nysgjerrighet.
– Deltar dere ikke i festlighetene?...
I utgangspunktet gleder alle festligheter oss, men verken eslet eller dens førere har mottatt noen invitasjon. Bak den vennlige "narren" er det satt opp en ekte sigøynerleir av gjøglere. Leirbål, lange trebord, tinnservise og krukker i overflod... Unge menn, utkledd som krigere, svinger stridsklubber og armbrøster. Et kort spørsmål fra vår side, etterfølges av et langt svar fra den spennende skrytepaven. Gamlebyen i Puy forbereder seg til de store renessansefestene. Alle innbyggerne er med. Man møter bjørner – ekte og falske –, trollmenn – det samme –, borgere, galante damer og skjøkefugler. Gendarmer dirigerer trafikken for å la de væpnede mennene passere. Det er fyrverkeri og gilder i flere dager i strekk.
Det er fuglekongens fest (la fête du roi de l'oiseau) som skal kåre den beste bueskytteren i byen. Man må skyte ned papegeai, som betyr papegøye på gammelfransk. I en hel uke kjemper og fester gjøglerne. Selv ordføreren kler seg ut! For ikke å skuffe vår samtalepartner, innrømmer vi vår ydmyke status som omstreifende vagabonder... Som den gode sportsånden han er, tilbyr han å passe på Noée – og ryggsekkene – og gi henne litt tørt brød mens vi stiller sulten. I samme slengen byr han oss på et glass hypocras, en varm vin krydret med kanel og krydder. "Serveres om vinteren og ofte til dessert." Skål...
Slik morer byen seg hvert år med å skru tiden tilbake. En fin gest, for historiens skyld. På hver bymur finner man pappmasjé-tårn og soldater i rustning. Improviserte vindebroer reiser seg på hvert gatehjørne, plastkanoner truer, under oppsyn av hellebardister som står like "stive" som byens klokketårn. Man ler av illusjonen, glemmer bekymringene og skåler ved den minste anledning... I gamle dager oppfant man fuglekongens fest for å forhindre at de unge mennene frekventerte vertshusene altfor ivrig. Mens de løftet armbrøsten, løftet de albuen litt mindre. I dag er det tvert imot. Knapt er pilen skutt mot den kunstige fuglen, før man stormer mot bardisken og de kalde krusene. Det er en uskyldig renessanse som utspiller seg her i all gemyttlighet, langt unna fortidens spenninger og brutale vold.
Fortellinger, sagn og religiøs iver
Før i tiden var det ingen markedsdag uten knivstikking. På vertshuset var det en uskreven regel at gjestens glass skulle renne over. Når man satte seg ned, hadde man stukket kniven, den lange, spisse Laguiole-kniven, fast under bordplaten for lett å kunne gripe den. Man måtte kunne plante den i ribbeina på nestemann dersom samtalen ble for opphetet. Og likevel tilhørte disse bevæpnede drukkenboltene botgjøremålets brorskap! De bar korset og, for et ja eller et nei, falt de ned på knærne.
Da den hellige François Régis, skytshelgen for kniplerskene, ønsket å evangelisere dem, var det ofte under en regn av slag han måtte utføre sin hellige gjerning. I samme ånd, som en oppmerksom iakttaker, visste den dyktige auvergnatiske fortelleren Henri Pourrat å føre pennen. Anekdoten som følger, minner uunngåelig om den som ble fortalt av Lucifugus Merklen om en bedratt ektemann og en defekt takrenne: "Man forteller historien om en bonde som ligger i bakhold i buskaset, med geværet i hånden, en søndag morgen. Han venter på en nabo han har et høne å plukke med. Tiden går imidlertid. Og plutselig, når han hører de tre klokkeslagene fra landsbyens klokketårn, utbryter han: 'Åh, det svinet! Han kommer til å la meg gå glipp av messen!'"
Fortidens befolkninger, med sine ville og herlige skikker, hadde en sterk sans for det guddommelige og for nøyaktighet. Bøndene og allmuen ser ut som gamle tresnitt der blekket fortsatt er ferskt. Når klokken slår tolv, finner vi vertshuset fra den "beskrevne" epoken, og vi passer på å titte under bordet for å se om det skjuler seg en kårde eller en dolk der. Overhørt på L'Âme des poètes, kafeen hvor vi hadde søkt tilflukt: "Du vet, vi gjør bare dumheter her på jorden, hva ellers?" Og deretter: "Denne byen er en blanding av prester, innelukkede borgere, bønder som har flyttet til byen og gærninger." Henri Pourrat så det nesten med de samme øynene: "Velay, det er selve kongeriket for røverbaroner og forbipasserende pilegrimer, for fromme kvinner bøyd over kniplingsputene sine, og for gamle villmenn som kommer hjem fra markedet, syngende, brølende, mens de tar opp hele veien, av små grønne linser og smykker beriket med granater, av dype raviner og fjellenes sanne prakt."
Etter et glass varm vin ledsaget av tunfisk med ingefær og ung pepper, safranris og en deilig kaningryte, avla vi en pliktoppfyllende visitt i den romanske katedralen – biskop Le Breton og den Sorte Jomfru, byens stolthet, hviler der. En labyrint og en bemerkelsesverdig bygning. Et basrelieff viser et esel som hopper av sted som en kanin. Rundt oss er folk stille engasjert i bønn. Må man minne om den bysantinske, østlige ånden i katedralen? Må man minne om at katedralen, sammen med Paris, Arles og Vézelay, er et av startpunktene for pilegrimsreisen som fører til Santiago de Compostela – sekshundre kilometer til Roncesvalles og syvhundre og femti fra den spanske grensen til Santiago de Compostela?
Lenger fremme er herr og fru Turist – fruen iført bermudashorts og pilegrimsstav, herren i lilla joggedress med kamera – i full sving ved foten av kirken Saint-Michel-d'Aiguilhe. Kameraet står solid plassert på stativet. Herren aktiverer selvutløseren og skynder seg entusiastisk bort til sin bedre halvdel, som uansett tar opp ganske mye plass på bildet. Tidtakeroperasjonen gjentas tre ganger. I bakgrunnen og i froskeperspektiv, forblir kapellet Saint-Michel uforanderlig. På toppen av denne vulkanske og turistifiserte klippen, krever en tigger, også han iført en lilla joggedress – får den religiøse tiltrekningskraften folk til å kle seg i kardinalfarger? – sin del av kaken. Vi anslår klatringen til å være på flere hundre trinn. Tigging og fjellklatring; den modige fortjener virkelig sin almisse.
I den øvre byen er kniplerskene på plass, metodisk plassert i de svingete og pittoreske smugene. De er, sammen med den berømte grønne linsen, den andre, litt utdaterte stoltheten i Le Puy-en-Velay. Nesten en beskyttet opprinnelsesbetegnelse (AOC). Man støter oftest på dem på postkort, og noen ganger på dørteskelen til butikkene, der de ferdigstiller den lille duken som vil øke stabelen som en haug med pannekaker.
Over kniplerskene virker det rituelle skiltet nesten å tvinge frem lommeboken: "Her finnes ingen importerte kniplinger." Selv om kniplingene skulle være importert eller maskinlaget, kan man alltids late som. Fortidens ekte, gamle verksteder er stengt for godt.
Kirkegårdshistorier og den Sorte Jomfru
Til tross for sine arkitektoniske kvaliteter, sine smale gater og sine okerfargede eller rosa vegger av høy håndverksmessig standard, klarer ikke byen som leder mot Spania helt å avsløre sin sanne identitet. Religiøs og regnfull blander byen bigotteri med mystikk, det hellige med trolldom. Tro og turisme trives også side om side, noe som slett ikke er uforenlig. Gatene og de historiske fasadene beholder en friskhet som Opéra Bastille kunne misunne. Likevel føler innbyggerne et behov for å overdrive med gips og stukkatur. Pass på dekoren. Denne byen som tror på mirakler – eller i det minste tror at den gjør det – har den blitt "pompeiiansk" på denne måten av lavaen fra de vulkanske høyslettene?
Gaten Henri-Pourrat fører ned til kirkegården. På vår venstre side ligger gamlebyen med sitt turist-religiøse krimskrams, snøkupler og Sorte Jomfruer, stearinlys og plakater av skytshelgener. Til høyre, litt lenger oppe, ligger kirkegården og de fromme sjelene som den Allmektige har kalt hjem. Det krever bare at man krysser en liten gate for å gå fra kulten – og kollekten – direkte inn i evigheten. Bedre enn noe stedsnavnskilt. Midt på kirkegården står en ung kvinnelig student og deler ut morbide anekdoter. Hun lærer de ivrige og forbløffede turistene at botgjengerne fra Saugues drar til Le Puy på langfredag. Der invaderer de restaurantene for å proppe i seg froskelår som er tilberedt spesielt for dem. Forbindelsen til døpefontene? Turistene hvisker seg imellom, men guiden samler troppene igjen... Når hun deklamerer "Sigøyneren og den leukemisyke", kunne man nesten tro det var en nyskrevet fabel av La Fontaine. Alle setter opp farten og spisser ører... Med hevet panne og et blekt, alvorlig ansikt lar guiden stillheten senke seg før hun puster liv i fortellingene sine. Gruppen har samlet seg tett rundt henne. Hysj, nå begynner det...
For noen tiår siden forelsket en sigøyner seg i en ung jente fra Le Puy-en-Velay. Som en forbannelse får han vite at hans utkårede lider av leukemi. Vår helt lar seg dog ikke knekke. Han vet at kjærlighet er en form for magi, og har tatt vare på en grimoire fra bestemoren sin – en blek kopi av den Store Albert – for å vekke de døde til live. Boken er kun synlig ved solverv og på stormfulle netter, presiserer guiden. Den unge kvinnen svinner hen, og årene hennes blir stadig mer blålige for hver dag som går. Hun blir gjennomsiktig som likkledet, og forbereder seg på reisen mot dødsriket... Vår snarrådige sigøyner benytter på sin side sjansen til å terpe på trylleformularer og ritualer. Akk, den elskede trekker sitt siste sukk! Sigøyneren følger begravelsesfølget, lokaliserer familiegraven hvor den avdøde skal stedes til hvile, og smører seg med tålmodighet. På den kvelden som magiboken foreskriver – uvær, solverv og alle ingredienser på plass – vender han tilbake til kirkegården, dirker opp låsen til kapellet og klatrer ned i krypten der fire kister står stablet oppå hverandre. Utstyrt med en lykt finner han kisten han tror er sin elskedes siste leie.
I kryptens dype stillhet bryter han opp treet – en fryktelig knirking etterlignet av guiden. I det han stikker underarmen inn i kisten, åpenbares et råtnende og glisende lik for ham... Slått av skrekk slipper han lokket. Hånden hans, som blir knust av vekten, knekker flere av den avdødes ribbein i fallet. Der sitter vår sigøyner, med hånden uhjelpelig fastklemt i brystkassen til den personen hvis hjerte han begjærte. Lykten faller i bakken. Skrekkslagen og i bekmørket klarer ikke den uheldige stakkaren å få armen sin løs fra den makabre kisten. Denne gangen forstår han det... Mannen med ljåen dytter til ham. Han kjemper, brøler av sine lungers fulle kraft, og forbanner i samme åndedrag sin bestemor og selve kjærligheten... Guiden lar en kunstpause falle... Når effekten har lagt seg, fortsetter hun med en fortrolig tone. En graver, som neste morgen fant døren til krypten stående åpen, oppdaget sigøyneren liggende på gulvet. Nesten livløs... På dette tidspunktet må man innrømme at guiden har vunnet spillet. Gruppen skjelver. Fortelleren trekker pusten dypt og erklærer, alvorlig og høytidelig, at den stakkars mannen i tretti år har snakket i villelse på den lukkede psykiatriske avdelingen hvor han er innlagt. Det ryktes til og med at på visse tåkete kvelder på kirkegården...
De tidligere skeptiske turistene åpner nå lommebøker og vesker uten å blunke. Lettet eller dypt urolig betaler hver og en sin skjerv, trekker seg raskest mulig unna det dystre kapellet og forlater kirkegården i total taushet, etter et siste stjålet blikk på den ulykksalige graven. Henri Pourrat ville utvilsomt følt seg smigret over å vite at navnet hans prydet gaten ned mot en kirkegård, og at det her ble fortalt gruoppwekkende historier som virket som snytt ut av nesen på hans egne eventyr. Som ved et trylleslag har turistene forsvunnet. Ingen forbipasserende, ikke en eneste innbygger, absolutt ingen. Forresten, hva kaller man egentlig innbyggerne i Le Puy-en-Velay? Puysatiers?
Når man forlater byen og Frankrikes rikeste erkebispedømme – noe vi gjentatte ganger har blitt forsikret om – kan man få øye på Corneille-klippen som utgjør et motstykke til Aiguilhe. Også her har historiens hykleri kastet sin kjærlighet på fjellet. På toppen har man reist en massiv statue av Jomfru Maria med Jesusbarnet, støpt av bronsen fra mer enn to hundre kanoner erobret i slaget ved Sebastopol. Hele dette Saint-Sulpice-arrangementet tjener som en påminnelse om at kriger – keiserlige eller ei – utmerket godt kan brukes til å lokke pilegrimer til seg. Den rager høyt som et fyrtårn, bortsett fra at den ikke er et fyrtårn, og at den er knapt så pen. Da den avdøde klovnen Achille Zavatta første gang så sitt nye grunnmurte hus, utbrøt han: "Det er en fin hytte, men den mangler hjul!" Det er omtrent det inntrykket Le Puy etterlater hos meg. Lærd og from, solid og velbygd. Velordnet. Som en enorm notargård, hvor man – noe som ellers er et sjeldent syn blant notarer – blir budt på varm vin.
På stien: Geografi og drømmerier
På veien
Da vi krysser Loire-elven like før Coubon, teller jeg opp alle disse elvene som jeg har så overflatisk kjennskap til. Vi har kjøpt kart, veldig mange kart. De blå IGN-kartene 28360, 2736 E, 2737 E, 2738 E... Av ren og skjær frykt for å gå oss vill har vi også investert i Michelin-kartene 76 og 80. Samt et IGN 904-kart...
Daniel har nå inntatt rollen som arkivar og fremstår som en ufeilbarlig kilde til kunnskap om Massif Central, Haute-Loire (hvor vi befinner oss nå), Lozère, Ardèche og Gard-departementet som vi snart skal tråkke på. Ved våre innlagte pauser kaster jeg et blikk på Loire, Allier og alle deres sideelver. Elver og vannstrømmer møtes, forenes og skilles igjen; sideelvene får de store elvene til å ese ut.
Alle disse lysende klippene, disse tynne vannstripene som plutselig blir til strømmer, disse slumrende vulkanene, disse forblåste og øde høyslettene, og Syden som allerede lurer rett rundt hjørnet – en administrativ geografi som blander regioner og departementer sammen i ett sett, samler dem alle under betegnelsen Cévennes. Uskarpe og vidstrakte, like beroligende som de er gåtefulle; Cévennes er tusen forskjellige territorier, tusen sinnstilstander – akkurat som innsjøer og øyer, vulkaner og lange netter. Noen vil kanskje undre seg over min naivitet og min noe klønete poesi... Jeg er som et barnehagebarn: jeg leser ikke til eksamen, jeg observerer bare tingene og lærer av det.
Mørket har senket seg over Velay, et sted i Haute-Loire, klemt inne mellom nord og sør. Vi vandrer i stillhet. Ved utkanten av den lille grenda L'Holme, rett bak et skogholt, tvinger det påtrengende mørket oss til å gjøre holdt. Et par innsamlede kvister og en gammel avis er nok til å tenne et provisorisk bål. Tomater, ekte Auvergne-skinke, epler og en kopp kaffe utgjør vårt festmåltid under stjernene. Øynene forsvinner i de magre flammene... Vi kryper sammen i soveposene. Der er den, den vakre stjernehimmelen. Stillhet, avbrutt av lavmælt høytlesning fra Reisen...
Stevensons skygge og Fannys kjærlighet
Og likevel, mens jeg nøt min ensomhet, ble jeg oppmerksom på et særlig savn. Jeg ønsket en ledsager som ville legge seg ved min side under stjernene, stille og ubevegelig, men hvis hånd aldri ville slutte å berøre min. For det finnes et kameratskap som er langt mer avslappende enn ensomheten selv, og som, hvis det forstås riktig, er ensomheten brakt til sin ytterste perfeksjon. Å leve under åpen himmel med den kvinnen man elsker, er av alle livsformer den mest komplette og frie.
Stevenson har Fanny, sin fremtidige kone, i tankene. Den eventyrlystne amerikanske kvinnen. Fanny Osbourne; gullgraver, ulykkelig gift med en texaner. Fanny er maler. Hun er en ekte heltinne. De møttes i september 1876 i Grez-sur-Loing, hvor en kunstnerkoloni hadde slått seg ned – et sant lite Barbizon. Engelskmenn og amerikanere om hverandre. Fanny er ledsaget av sin datter Isobel, en tenåring som kom til å fordreie hodet på mer enn én portrettmaler, og sin sønn Lloyd, som slett ikke var uten betydning for Stevensons senere litterære karriere.
Det er delvis på hennes oppfordring at skotten begynner å skissere og senere nedskrive Skatteøya. Fanny har bein i nesa. Stevenson er tjueseks år, hun er ti år eldre. Han faller pladask for henne. Båtturer og lange skogsturer, intime samtaler og bare et snev av reelt håp. Men utrolig mange løfter... Stevenson følger henne til Paris, foreldrene får nyss om affæren og tvinger ham til å returnere til Edinburgh, hvor han murer seg inne med skrivingen sin. Fanny beslutter å reise tilbake til Amerika for å ordne med skilsmissen sin, og etterlater en dypt ulykkelig ung mann.
Tilbake i Frankrike, august 1878. Stevenson begir seg mot Cévennes; ettersom frisk luft helbreder alt, er den unge vandreren dratt avsted for å teste påstanden... Han har begynt reisen for å få renset tankene. På den ene siden er det hensynet til familien og et anstendig borgerlig liv, på den andre siden venter friheten og erobringen av Fanny Osbourne, den temperamentsfulle eventyrersken. Frisk luft helbreder – Stevenson bruker sine teorier som et kjølende omslag.
Det er nettopp når han overnatter under åpen himmel ved foten av Mont Lozère og jublende iakttar verdens skuespill, at han bestemmer seg for å finne tilbake til kvinnen i sitt liv. Litteraturen blir hans signatur. Han tenker seg om, og han signerer. Man behøver bare å lese tekstuddraget og lese mellom linjene. La oss kalle dette velsignede øyeblikket for utdraget "under åpen himmel med kvinnen man elsker". Kapittelet bærer tittelen "En natt i furuskogen..." Stevenson blotter seg; han forestiller seg selv liggende under stjernene med den kvinnen han elsker. Innrømmelsen er kortfattet, men man kan lett forestille seg at besettelsen fylte langt mer av den lange natten enn bare én kort setning. Dette er de eneste sidene i denne muntre reiseskildringen hvor Stevenson lar sin romantiske åre skinne gjennom, farget av den dype natten som omgir ham. Til enhver som ville lytte eller lese, betrodde Stevenson gjerne at Fanny skjulte seg bak hver eneste linje. Det var bare umulig å se med det blotte øye...
Til langt på natt lar jeg tankene vandre, mens jeg ser opp på skyene, gjenleser bruddstykkene, forutser og drømmer meg frem til min egen reise. Forfatterens biografi folder seg ut: etter turen i Cévennes legger Stevenson seg ut med sin far. Et år senere, i 1879, beslutter han å reise til California for å finne Fanny, som nettopp er i ferd med å skille seg. En gruoppwekkende reise tvers over Atlanterhavet venter ham. Han er døden nær flere ganger under reisen blant fattige emigranter. Beretningen fikk tittelen The Silverado Squatters. En bisarr, hallusinerende tekst – ordet er svært presist: det er en virkelighet som er verre enn virkeligheten. Reisen over kontinentet mot California, med Monterrey som endestasjon. Bryllupet i San Francisco og hvetebrødsdagene tilbrakt i en gammel, forlatt sølvgruve i Silverado.
Når Stevenson renskrev sine intense reiseinntrykk, ante han ikke at han var i ferd med å slå et vilt og utemmet hull som hans venner og andre utakknemlige sjeler med vold og makt ville forsøke å lappe igjen. Etter atlanterhavskrysningen forvandles Robert Lewis Balfour til forfatteren Stevenson og begynner å sprøyte ut mesterverk – både de vi alle kjenner, og de mer ukjente. De skotske historiske romanene – skrevet langt fra Skottland – The Beach of Falesá, en toppmoderne fortelling på høyde med Joseph Conrad, lenge før Conrad overhodet begynte å skrive!
Stevenson skriver som besatt og rydder fullstendig bordet hva angår det stivnakkede England og dets avmålte, pene litteratur. Henry James er full av lovord og brevveksler ivrig med den geniale forfatteren. Hver og en legger frem sin egen personlige teori om romanen. Den engelske og moderne romankunsten nøt godt av dette, uten tvil. Senere ville forfatteren Borges hylle den skotske romanforfatteren og ytre noe i retning av: "Det jeg elsker aller mest i livet, er smaken av kaffe og Stevensons prosa..." Det knipske, tilknappede England svulmer nå av stolthet. Altfor sent. Eventyreren hadde allerede pakket koffertene sine på grunn av sin skrantende helse. Og på grunn av noe annet. Reisen mot Sydhavsøyene kunne begynne... Farvel!
England fikk ham aldri se igjen. Amerikanerne leste og hyllet ham betingelsesløst. Skotten ble betalt i dyre dommer. Kurs mot sør! Vagabondens reise begynte i ungdomsårene på de rå skotske kystene, fulgte deretter sin (vann)vei via de franske elvene, og beveget seg ut på de stiene vi beretter om her. Og han hadde dratt enda lenger unna. I et kaotisk forløp – som vagabondens natur nå engang dikterer – New York, San Francisco og Point Lobos, navn som glimtet som de gullklumpene han lette etter, uansett om det så skulle koste ham helsen eller livet; navn som hørtes ut som utskytningsramper mot det ukjente. Cévennes, Atlanterhavet, det sørlige Stillehavet. Helt andre verdener. Passatvindene og sjøluften var milde mot vår venn, mens fastlandet hadde kvalt ham – både bokstavelig og i overført betydning. Hans elendige helse tvang ham til å dra til sjøs og finne et siste asyl på Samoa, disse klippeskjærene ved verdens ende. Man er nødt til å lese ham for å forstå det. Den store historiefortelleren...
På septemberhimmelen har skonnerten og den tapre besetningen avløst stjernene. Stjernebildene tar form som fargesprakende korallrev. Stevenson, hans mor, som er med på reisen, hans amerikanske hustru og hele familien har forlatt Europa; de setter seil mot de åpne hav. Et skyatlas henger over meg. De små stjerneskuddene smaker av varme øyer... Samoa, Marquesasøyene, hvor Gauguin ennå ikke har takket for seg. Jeg snakker i søvne, drømmer om store skip, om fortøyninger som kappes, og teller øyriker i stedet for himmelens sauer. Jeg forteller ofte meg selv den samme historien, helt uten publikum. Fortsettelsen får vente til en annen kveld, ved et annet leirbål og under et annet stjerneteppe. Jeg forestiller meg storslåtte avreiser...
Vandrerens matglede og filosofi
Tredje vandredag, 17. september. Sen ettermiddag, med retning mot Le Monastier-sur-Gazeille.
Selv om han tilbrakte nesten en måned i Monastier, fant Stevenson det tilsynelatende ikke nødvendig å ta med de få kapitlene om reisens forberedelser i boken sin. Et spørsmål om balanse, vil noen kritikere hevde. Det er da synd. Når jeg leser i hans reisedagbok, snubler jeg over livaktige, øyeblikkelige, nesten fotografiske opptegnelser, som balanserer elegant mellom etnografi og ren livsnytelse. Skotten blir venner med alt som kan røre seg, og skåler med enhver som har lyst til å drikke.
Et par dager før sin avreise setter Stevenson seg til bords og skriver begeistret til sin venn Henley. Vi befinner oss i september 1878. Jeg har det slett ikke bra i dag, jeg er fullstendig ute av stand til å arbeide eller så mye som skrive brev. Et kolossalt frokostmåltid i går i Le Puy-en-Velay har definitivt slått meg ut, tror jeg; jeg er helt sikker på at jeg aldri i mitt liv har spist så mye – en gigantisk skive melon, skinke i gelé, en filet, en hel tallerken småfisk, bryst og lår av en åkerhøne, grønne erter, åtte elvekreps, Mont Dore-ost, en fersken, en håndfull kjeks, makroner og mye, mye mer. Det er et måltid Gargantua verdig; og prisen var tre franc pr. snute. Det rystet ikke for alvor lommeboken, men jeg frykter at det var en overordentlig uklok beslutning for kjødets tempel.
Den uerfarne spiseren hengir seg til bakkanaler og utskeielser, og slår seg for brystet som tegn på anger. Vagabonden som har dratt på eventyr, vet hvor sunt et godt måltid er, ikke bare for kroppen, men også for sjelen...
Å vandre er å spise; å drømme om å spise. Hvert eneste lille hvil kan føre til en herlig terrine, hver avsluttede etappe er anledningen til en enkel, men overdådig fest. Mat skaper mannen. Det skaper også vandreren. På disse forblåste, fuktige høyslettene skriker de utsultede vandrerne, med tomme lommer og magen nede i knærne, etter syresuppe og solide lokale oster. Gode måltider (bouffe) er kodeordet.
I dag har vi på grunn av regnet tilbrakt adskillige timer på en lokal landsbykafé, hvor vi har kikket opp mot himmelen, snakket om den lystige skotten som hoppet avsted og skrev ned alt om sine store måltider. For å holde ham med selskap i ånden, skjemte vi bort oss selv med en god, varm rett. Etter de uforutsigbare kastevindene og det bitende kalde regnet de foregående dagene, teller hvert skritt dobbelt. Jeg drømmer hele banketter frem for mitt indre øye, og leter etter flasken som vil passe perfekt til andebrystet eller elvefisken...
Ofte kan vandreren skimte etappens slutt, men roter fortsatt rundt i hjernens uendelige vinkjeller for å finne akkurat den flasken som vil fullende et måltid med and eller ferskvannsfisk. Etter å ha sittet som gissel i Libanon, fortalte Jean-Paul Kaufmann etter sin løslatelse om hvordan man bevarer håpet. Sammen med sine medfanger i cellen gjenkalte de smaken av store viner fra Bordeaux og grublet over Bibelen.
Siden den gang har denne frie mannen reist på de helt lange rutene, helt fra Kerguelen-øyene til Longwood på St. Helena. Jeg, som heldigvis bare kjenner til friheten, tar vare på herr Kaufmanns gode råd og bøker som dyrebare gaver, og jeg gjør mitt beste for å ære hans minne. Jeg er fri, og, med eller uten Gud, må vi alle hyppig bli budt på gode ord og stor vin. Av Eric Poindron.
Utdrag fra "Belles étoiles" Med Stevenson i Cévennes, Gulliver-serien, redigert av Michel Le Bris, Flammarion.