23,2 km fottur fra L'Etoile gjestgiveri til La Bastide-Puylaurent i Lozère

Når du går ut av L'Etoiles park gjennom porten, ta til venstre og kryss elven Allier via gangbroen. Gå rundt baksiden av kirken og inn på Régordane-stien (GR700), som du følger til Villefort. Stien går forbi kirkegården og krysser D906 før den kommer inn på den gamle veien litt lenger nede. To kilometer senere svinger du til høyre og går opp til grenda Le Thort, som ligger på vannskillet. Deretter går du forbi Dolmen du Thort (eller Palet de Gargantua) og fortsetter rett frem til La Molette. Etter denne grenda, ute på D906, skrår stien til venstre og deretter til høyre. Følg GR700-merkingen til gangbroen over Chassezac, gå via Albespeyres og videre til La Garde-Guérin. Régordane-veien går deretter nedover mot demningen i Villefort. Ved ankomst i landsbyen tar du til høyre og går opp til jernbanestasjonen, som ligger 700 meter lenger opp. Retur med tog (Togtider).

Avstand: 23,2 km, Maksimal høyde: 1125 m, Minimum høyde: 576 m, Kumulert høydeforskjell: 386 m
Kart IGN: La Bastide-Puylaurent (2738E). Mont Lozère Florac PN des Cévennes (2739OT). Largentière La Bastide-Puylaurent Vivarais Cévenol (2838OT)

Régordane-veien oppsto lenge før menneskets ankomst, da en geologisk forkastning fra nord til sør åpnet opp naturlige fjellpass. Det viktigste av disse gir en lavtliggende passasje, sør for Villefort, gjennom en 60 kilometer lang fjellbarriere formet av Mont Lozère og Mas de l'Aire-kjeden. Denne forkastningen skapte også de mange kildene man finner langs ruten.

De første dyrene fulgte instinktivt denne stien, og beveget seg fra kilde til kilde og fra pass til pass i en naturlig søken etter sesongbeite. Mange tusen år senere fulgte menneskene i dyrenes fotspor og skapte en enkel driftevei (draille). Det antas, med god grunn, at konvoier med tinn brukte denne ruten mellom de fønikiske havnene i Normandie (Saint-Valéry-en-Caux) og Saint-Gilles ved Middelhavet. Romerne benyttet også ruten for å transportere metaller fra begge sider av fjellene til steder viet til handels- og industriguden Merkur, som Mercoire, Mercoirol og Mercouly.

Det var imidlertid ikke før i middelalderen at den ble en virkelig hovedvei. Etter delingen av det karolingiske imperiet, da Rhône-dalen ble innlemmet i det tysk-romerske riket, ble Régordane-veien den østligste ruten i det franske kongeriket. Det var i denne perioden (1100- og 1200-tallet) at godstransporten for alvor skjøt fart. Dette skyldtes fremskritt innen trekkutstyr, spesielt da man innså at trekkdyr utnytter vekten sin, og ikke skulderkraften – noe som noen ganger feilaktig står i skolebøker, ettersom skuldertrekk allerede ble praktisert av egypterne på Tutankhamons tid, fjorten århundrer før Kristus.

Veien ble da anlagt over høyslettene ved Le Thort, La Molette og La Garde-Guérin, og ble hugget inn i skiferen i dalsidene langs elven Cèze. I landsbyene bygget man hus med store lagerrom i første etasje som åpnet seg mot hovedgaten med spissbuede portaler. Slike portaler kan man fortsatt se rester av i Génolhac i Gard-departementet. Små vogner, som ikke kunne frakte mer enn 500 kilo på grunn av de enkle materialene de var laget av, kunne dermed ferdes her.