Et uforglemmelig opphold

Under reisen min med TGV fra Brussel til Nîmes, forvandles landskapet gradvis mot Middelhavet. Kort tid etter Valence får jeg øye på den første sypressen! Reisen fortsetter fra Nîmes nordover til La Bastide Puylaurent i Lozère. Turen, utført med et ultramoderne tog med panoramautsikt, gir fantastiske utsikter over landskapet i Cévennes. Et dokumentarprogram kunne ikke ha fanget disse scenene bedre.

Ved min ankomst til L’Etoile, blir jeg møtt av eieren, Philippe Papadimitriou, og hunden hans Billy. Philippe, europeisk av sine røtter og overbevisninger, globetrotter, er en kar på nesten to meter høy. Med sine blå øyne og sitt spørrende blikk gir han meg umiddelbart følelsen av å være velkommen, som om han hadde ventet på meg spesielt. (En illusjon, for han gir denne følelsen til alle som kommer!).

Gjestgiveriet, tidligere hotell du Parc eller hotell Ranc, er romslig og lyst. Fremme er det en stor veranda, og bak er det en balkong som gir en vakker utsikt over hagen som grenser til Allier. I den store stuen, hvor måltidene serveres, er det også et piano. Philippe setter seg der om ettermiddagen for å spille sine improvisasjoner. Midtpunktet er den enorme peisen, hvis varme jeg setter stor pris på i begynnelsen av juni.

Og så er det Billy, en blanding av Labrador og Golden Retriever. Billy er en integrert del av konseptet L'Etoile. Billy ønsker nye gjester velkommen etter sine egne kriterier: noen hjertelig, andre lar han være helt likeglad. Jeg tror han vet hva han gjør.

Billy tar strategiske posisjoner i gjestgiveriet: enten foran kontoret (med utsikt over gangen, inngangsdøren og stuen), eller i gangen rett foran kjøkkenet (alle forstår hvorfor), eller foran eller under peisen. I tillegg liker han å gjøre seg komfortabel i en kurvstol foran peisen. Teknikken er perfekt: først legger han snuten på setet, så de fremre bena, en siste innsats og bakparten følger etter (man er jo ikke så ung lenger). Når alle fire potene er i stolen, gjør han en lett rotasjon mot høyre, passerer de fremre potene gjennom de sidestøttene og legger til slutt forsiktig hodet på armlenet: uff, nå er han der! På dette tidspunktet kan man dytte og vri Billy i stolen, ta bilder av ham, han vil ikke røre seg med det første.

Mellom Billy og meg er det gjensidig kjærlighet ved første blikk! Så snart jeg setter meg et sted, og jeg må innrømme, for det meste nært peisen, kommer Billy for å legge seg ved føttene mine, hodet på de fremre potene, og gir fra seg et stort sukk av velvære. Jeg kløner ham bak øret og sier til ham at han er en vakker hund, at han til og med er den vakreste hunden på jorden. Billy aksepterer mine utsagn uten kommentar, men jeg tror han er enig. Som en belønning, så å si, legger han seg på ryggen så jeg kan klø ham på magen, og han ender med å legge seg på høyre side, ikke uten å gi fra seg et annet sukk av tilfredshet. Han liker også å komme for å hilse på meg om morgenen i rommet mitt ved å gå inn gjennom balkongdøren. Han jubler for meg med kraftige bakbeinsdunk, hopp og nys. Jeg erklærer at Billy er "min" hund under oppholdet mitt, noe Philippe vennlig innvilger.

Billy er ikke så glad i fotturer lenger, men han liker å være med Philippe på handleturene med minibussen. Men han har fortsatt ikke lært seg å feste sikkerhetsbeltet. Ikke glem at jeg kom til Frankrike for å gå på tur. Vi drar ut på vakre turer på tre til fire timer. Mulighetene for fotturere er enorme her.

Landskapet er mykt og fargerikt, fjellovergangene, åsene, dalene og skråningene er dekket av et teppe av grønt i uendelige nyanser. Dette får hjertet mitt som kunstner til å vibrere. Man finner store, lysegule områder dannet av gyvel og løvetann, store flekker av mørkegrønt i marker av lysegrønt som, når man kommer nærmere, viser seg å være påskeliljer som venter på solen for å blomstre. Ved kanten av veien skjelver små stemorsblomster, løvetann, orkideer og snøklokker i den kalde vinden mens de venter på bedre dager.

Jeg er fascinert av åssidene som ser ut til å være forsiktig formet av den guddommelige hånd. Her finner man grantrær ved siden av furu og bøk, blomstrende trær og busker, gyvel vokser i steinrøysa, det finnes høye og lave former, slanke og runde, lange og brede, alle variasjoner av grønt, og alt er i stor harmoni.

Når jeg kjører på de smale veiene i dette fortsatt urørte hjørnet av Frankrike, får man følelsen av å befinne seg i en slags landskap som man lager for miniature elektriske tog: daler, åser, broer, tunneler, jernbaner, gårder, elver, sauer, geiter, utsikten skifter stadig. Og over alt, en himmel som skifter mellom blått og grått, skyfjell åpner seg for å avsløre den solfylte blå himmelen og dannes på nytt straks. Jeg er omgitt av stillhet, avbrutt bare av fuglesang og lyden av en elv. Paradis…

Det er med sorg at jeg forlater disse stedene ved slutten av uken, med et brennende ønske om å komme tilbake til disse landskapene og til dette vakre hjemmet med Philippe og Billy. Av Margit Huy