Under reisen med TGV fra Brussel til Nîmes, forvandlet landskapet seg gradvis mot Middelhavet. Kort tid etter Valence fikk jeg øye på den første sypressen! Reisen fortsatte fra Nîmes nordover til La Bastide-Puylaurent i Lozère. Turen, utført med et ultramoderne tog med panoramautsyn, bød på fantastisk utsikt over landskapet i Cévennes. En dokumentar kunne ikke ha fanget disse scenene bedre.
Ved ankomst til L’Etoile ble jeg møtt av eieren, Philippe Papadimitriou, og hunden hans Billy. Philippe, europeisk av røtter og overbevisning og en ekte globetrotter, er en kar på nesten to meter. Med sine blå øyne og lekne blikk ga han meg umiddelbart følelsen av å være velkommen, som om han hadde ventet spesielt på meg. (En illusjon, for han gir den følelsen til alle som kommer!)
Gjestgiveriet, tidligere Hotell du Parc eller Hotell Ranc, er romslig og lyst. På forsiden er det en stor veranda, og på baksiden en balkong med vakker utsikt over hagen som grenser til Allier-elven. I den store stuen, hvor måltidene serveres ved fellesbordet (table d'hôtes), står det også et piano. Philippe setter seg gjerne ned om ettermiddagen for å spille sine improvisasjoner. Midtpunktet er den enorme peisen, hvis varme jeg setter stor pris på i begynnelsen av juni.
Og så er det Billy, en blanding av Labrador og Golden Retriever. Billy er en integrert del av konseptet på L'Etoile. Han ønsker nye gjester velkommen etter egne kriterier: noen hilser han hjertelig, andre lar han være fullstendig likegyldig. Jeg tror han vet hva han gjør.
Billy inntar de strategiske punktene i gjestgiveriet: enten foran kontoret (med oversikt over gangen, inngangsdøren og stuen), i gangen rett foran kjøkkenet (alle forstår hvorfor), eller foran eller under peisen. I tillegg elsker han å gjøre seg komfortabel i en kurvstol foran flammene. Teknikken er perfeksjonert: Først legger han snuten på setet, så forpotene, et siste krafttak og bakparten følger etter (vi er tross alt ikke så unge lenger). Når alle fire potene er i stolen, gjør han en lett rotasjon mot høyre, fører forpotene gjennom sidene og legger til slutt forsiktig hodet på armlenet: Puh, der satt den! Når han først har inntatt denne posisjonen, kan man dytte og vende på Billy, eller ta bilder av ham – han vil ikke flytte på seg med det første.
Mellom Billy og meg var det gjensidig kjærlighet ved første blikk! Så snart jeg setter meg ned et sted, som oftest nært peisen, kommer Billy for å legge seg ved føttene mine, hodet hviler på forpotene, og han slipper ut et dypt sukk av velvære. Jeg klør ham bak øret og forteller ham at han er en vakker hund, ja, kanskje verdens vakreste. Billy aksepterer komplimentet uten kommentar, men jeg tror han er enig. Som en slags belønning ruller han over på ryggen så jeg kan klø ham på magen, og ender opp med å legge seg på siden, ikke uten enda et sukk av tilfredshet. Han liker også å komme inn på rommet mitt gjennom balkongdøren om morgenen for å ønske meg god morgen. Han hilser med kraftige logringer, hopp og nys. Jeg har erklært at Billy er "min" hund under hele oppholdet, noe Philippe vennlig har gått med på.
Billy er ikke lenger så glad i lange fjellturer, men han er gjerne med Philippe på ærend i minibussen. Han har imidlertid fortsatt ikke lært seg å bruke sikkerhetsbeltet. Vi må ikke glemme at jeg kom til Frankrike for å gå tur. Vi legger ut på vakre turer på tre til fire timer. Mulighetene for turgåere her er enorme.
Landskapet er mykt og fargerikt; pass, åser, daler og skråninger er dekket av et teppe av grønt i uendelige nyanser. Det får mitt kunstnerhjerte til å vibrere. Her er det store, knallgule flater med gyvel og løvetann, og store områder med mørkegrønt i enger av lysegrønt, som når man kommer nærmere viser seg å være påskeliljer som venter på solen. Langs stien skjelver små stemorsblomster, primulaer, orkideer og snøklokker i den kalde vinden, i påvente av bedre dager.
Jeg er fascinert av åssidene som ser ut til å være formet av en guddommelig hånd. Her vokser gran side om side med furu og bøk, blomstrende trær og busker, gyvel som slår rot i klippene; former som er høye og lave, slanke og runde, lange og brede – alle nyanser av grønt, og alt i en fantastisk harmoni.
Når man kjører på de smale veiene i dette fortsatt urørte hjørnet av Frankrike, får man følelsen av å være i et landskap laget for modelljernbaner: daler, åser, broer, tunneler, jernbanespor, gårder, elver, sauer, geiter – utsikten er i stadig endring. Og over alt dette: en himmel som skifter mellom blått og grått, fjell av skyer som åpner seg for å slippe til den solfylte blå himmelen, for så å lukke seg igjen. Jeg er omgitt av stillhet, avbrutt kun av fuglesang og lyden av en elv. Dette er paradis...
Det er med vemod jeg forlater disse stedene ved slutten av uken, med et brennende ønske om å vende tilbake til disse landskapene og til dette vakre hjemmet sammen med Philippe og Billy. Av Margit Huy