Her er et minne som vekker til live de slumrende ekkoene av vakre sommermåneder for familien vår. I skyggen av de store grantrærne, langs de grønne engene eller i bunnen av bekkene som sildrer dovent forbi. For å dra til Chasseradès, må jeg advare deg om at det krever sin innsats! Først og fremst må du vite at på den tiden regjerte damptoget (TPV) ubestridt. Og det er ingen overdrivelse å si at damptogene kjørte med Svært Lav Hastighet! Ruten Nîmes–Paris, via Massif Central, var intet unntak.
I den sørlige delen har linjen betjent byene Alès og La Grand-Combe siden 1841 for å imøtekomme de økende behovene til kullgruvene. Men det skulle gå et kvart århundre før denne strekningen ble knyttet til Clermont-Ferrand. Det kreves ikke mindre enn to kraftige lokomotiver, koblet sammen, for å forsere de bratteste stigningene. Stigningene er så bratte at de to lokomotivene ankommer utslitte, pesende og andpustne. Du vil kanskje angre på at du i det hele tatt kalte dem stålmonstre.
På avgangsstasjonen setter den sterke lukten fra de røykfargede perrongene deg umiddelbart i den rette stemningen. Til dampen tilføyes røyk, og til røyken kullsoot. Kullet som får vannet i kjelen til å koke, som driver stempelet og får maskinen til å bevege seg fremover... Uansett, når vi ankommer endestasjonen, er vi så svarte som kullarbeidere at ikke en gang vår egen mor ville ha kjent oss igjen. Stasjonsmesterens fløyte lærer du deg utenat – det er så mange stasjoner, og på hver av dem er det en ny stasjonsmester. Og vi stopper på alle, til og med på steder hvor det noen ganger ikke engang er en landsby (sic). Det sier alt! Nei... ingenting... ingen bor der... men det er en stasjon og en stasjonsmester, så vi stopper! Og disse ubrukelige toalettene, med en toalettskål hvor du kan se tresvillene og pukken suse forbi i full fart.
For ikke å snakke om de utallige tunnelene som lar deg passere under alle fjellene! Det er så mange fjell, og så mange tunneler, at det for det meste er stummende mørkt. I mellomtiden må du skynde deg å åpne vinduene, for varmen får oss til å kveles! Men pass deg hvis du ikke lukker vinduene i tide! Da trenger nemlig røyken, soten og gnistene inn i hele vognen. Men det er så varmt at når vi kommer ut av tunnelen og ut i dagslyset, skynder alle seg for å åpne dem igjen. Vinduer som beskytter oss mot den kvelende røyken, men som i åpen tilstand lar luften sirkulere – tung av en kvelende varme som forsterkes av solstrålene på de nakne takplatene! Dette tar aldri slutt, og det tar time etter time før stasjonsmesterens stemme roper ut den frelsende kunngjøringen: — La Bastide! La Bastide-Puylaurent! Tre minutters opphold! Passasjerer som skal til Mende blir værende på samme side av sporet for å ta overgangen sin! Dette er linjens høyeste punkt, 1025 meter over havet, like ved stasjonen. Hvor vakker den lille røde og gule motorvognen (micheline) er.
Opprinnelig var hjulene utstyrt med spesialdekk utviklet av Michelin-selskapet, derav navnet. Den er så lett gjenkjennelig, med sitt horn og alle passasjerene samlet innvendig på grunn av mangelen på kupeer! Etter de store lokomotivene vi nettopp forlot, føles de gråblå røykskyene fra dieselmotoren svært så sympatiske. To eller tre stopp til, og vi merker godt at luften ikke lenger er den samme. Og så ankommer vi endelig destinasjonen vår. Ør av støy og tretthet, tørste og sultne, går vi av; vantro og forbløffet over å ha nådd det lovede land, vårt Nirvana: Chasseradès!
Bonden som leier ut innkvarteringen, er der! Han har ikke kastet bort tiden på å erstatte sitt innbringende svartebørsmarked fra en krig han utelukkende har tjent på. I mangel på motstandsfolk (maquis) ble han ikke engang kontaktet av motstandsbevegelsen. En velsignelse, for motstandsfolkene kunne ha rekvirert forsyningene hans! Vi er i 1948, og det er gjennom sommerutleie av to boliger at han kompenserer for tapte inntekter fra krigens dager. Den kjære, dyrebare mannen! Han gjør lurt i å kunne telle mer enn bare sine egne fortjenester. For en dag vil han utvilsomt måtte avlegge regnskap for helt andre ting... Her på jorden eller et annet sted! Men nå gjenstår det bare å laste opp kofferter og kister, kvinner og barn. Eieren av stedet banner. Bevæpnet med en lang kjepp stikker han dyrene sine i baken. Fremad! Herregud, så avslappende det er å bevege seg... i en oksekjerre!
Vi går opp fra stasjonen mot landsbyen, som vi passerer på høyre side. I utkanten av landsbyen bølger engene som en lang kjole prydet med tusenvis av fargerike blomster. Vi passerer noen tørrmurer, helt uten piggtråd langs enger og inngjerdinger. Det var ingen visuelle eller materielle avbrudd på denne tiden da enger og skoger ikke var inngjerdet. Hvilken nytte ville vel gjerder ha gjort, når kuflokkene ble gjetet tilnærmet gratis av små barn?
Foreldreløse eller barn stemplet som kriminelle, ble overgitt av sosialtjenesten (DDASS) – mot betaling, alltid disse pengene (!) – til fjellbønder (gavots) som noen ganger utnyttet dem skamløst, siden de manglet all medfølelse. Med mindre flokken kunne gjetes av et eldre familiemedlem. Men da risikerte barnet å bli satt til langt hardere oppgaver. Ved ankomst til gården går vi inn i det store fellesrommet.
For et sjokk! Kulden i rommet, mørket og den sterke lukten fra fjøset slår imot den besøkende. Dette skyldes at fjøset ligger rett ved siden av fellesrommet og vaskerommet, kun adskilt av en dårlig tredør. Jeg blir bergtatt av noen røde og svarte bånd som henger ned fra taket. For en overraskelse å oppdage at disse båndene er dekket med rødt lim, hvor tusenvis av fluer har klistret seg fast!
En enorm vedovn brukes til matlaging og varmer opp rommet tre fjerdedeler av året. Det er åpenbart hvor rustikt dette stedet er. Et massivt og svært langt bord med trebenker, en skjenk, og en kiste. Samt den monumentale peisen, hvor det under kappen, på høyre side av ildstedet, finnes en steinbenk med plass til to personer. På den måten blir vi påminnet om de strenge vintrene. Men husfruen jager bort fjærkreet som er travelt opptatt med å rydde bordet for brødsmuler etter frokosten...
Hønene protesterer høylytt og kakler med en intensitet som sier mye om vanene de har tillagt seg i dette huset. Hundene kommer for å snuse på bena mine og klenge seg inntil meg, i håp om en usannsynlig lunsj? Vi setter oss ned, akkurat lenge nok til å svelge – med en grimase – den lunkne limonaden som akkompagnerer en skranten kjeks, nøye utvalgt blant dem som ikke er mugne...
Bare én ting betyr noe for oss: å betale for oppholdet, ta nøklene og finne oss til rette! I løpet av sommeren slutter pappa seg til oss for å tilbringe to ukers årlig ferie der. Dette er opphold hvor han bytter ut pastis og kortspill med ørretfiske og rødvin. Fisking er en lidenskap han dedikerer seg til i timevis. Han driver også med klatring, lange spaserturer og høneblunder. Disse feriene er for ham den rene lykke...
Jeg kjenner historier: En barndom i Nîmes fra 1946 til 1967 av Gilbert Michel. Utgitt av Editions Edilivre.