     
|
Ankomst til Langogne på Stevenson-stien |
     
|
|
|
Ankomst til Langogne på Stevenson-stien |
|
Når vi forlater Pradelles, går vi ned til dalen av Allier og Langouyrou. Nedenfor, lyset fra tidlig ettermiddag lar oss skimte Langogne, hovedstaden i Gévaudan. Ingen behov for kompass eller militær kart, det er nok å gli rett frem mot etappen. Vi nøler mellom veien og svingene på avstand, men Noée tar sitt valg. Hun nekter å gå langs bilene som brummer. Høyere oppe, på sidene hvor bilene presser seg sammen, fungerer nåletrærne som sparsom vegetasjon. Noen barlindtrær uten nåler står fortsatt oppreist, med sine mange armer som om de prøver å jage bort de eventuelle ville dyrene - stavemåten til Stevenson angående ulven eller monsteret. Så vi følger elven.
Etter blodbadet er det et solbad som venter på vår utflukt. Jeg har smerter i ett ben, la det gå til helvete. Den lange reisen blir til en lang "cors". Modig sti hvor det ikke finnes blindveier. Lett humør til tross for smertene. Bekken murmurer som en skogsklokkelyd og sybaritisme. Når man går, rydder man opp eller avkoder? ..
Når det gjelder «friche» og tall. Det er etter den andre verdenskrig at Roger Beaumont og hans kone Mireille fant på å merking av Frankrike ved å male det i rødt og hvitt. Det fantes da hundre og femti kilometer med registrerte stier, hovedsakelig langs Loire. Dette rolige og vennlige paret merket i sitt tempo og i nesten et liv femten tusen kilometer med ville stier. Det er de berømte GR, lange vandringsstier.
Korsika til fots - den berømte GR®20, den mest krevende av alle, Alpene og rundt Mont-Blanc, Chamonix-Menton, Pyreneene, fra Atlanterhavet til Middelhavet. Siden da har andre gode viljer overtatt, andre kjærestepar, og førti tusen kilometer med stier er nå tilgjengelig for de som ønsker å oppdage sikkerhetsbarrierer langt fra hektiske rytmer. En hjertelig hilsen til disse to hektiske drømmerne, Arthur og Zoé, av de steinete stiene. Denne ettermiddagen lukter høsten godt og de siste strålene bruner nakken og hodet mitt.
Jeg glemmer mine forpliktelser, jeg er en origami, en villand, en liten papirbåt, flanør som nærmer seg Langogne. Om noen minutter vil elven min kaste seg inn i Allier, og det vil forbli minnene om en solfylt og enkel avvik.
I hjertet av Gévaudan
Første lyder av sivilisasjonen ved ankomsten til byen. Det er inngangen til Lozère. På broen informerer en fuel-truck, med Monstre du Gévaudan malt på tanken, om vår retning. Det er i grunnen det eneste... Veien tilhører nå bilistene som tuter med kraft. En av dem roper: "Dra til helvete". Den gamle broen som Stevenson krysset eksisterer ikke lenger. Her møtte han en frekk ung jente. I dag ville den dårlig oppdratte lille jenta bli overkjørt av idioter på hjul. I over et århundre har steinene blitt erstattet av asfalt og dens dårlige oppførsel. Ved vår ankomst er det ingen kvinnelig tilstedeværelse. Siden starten av reisen har vi knapt krysset et kvinnelig blikk. Her og andre steder, har de sjarmerende jentene antagelig blitt slukt av den berømte monstre...
Overfor hallen fra det 18. århundre - byens stolthet på grunn av "historisk klassifisering" - fyller vi posene våre til kvelds. Vi har ikke rørt osten fra morgenen og kombinerer den med en liten kurv med delikatesser. Den grinete slakteren selger sine varer motvillig. Umulig å få tak i det minste adresse. Pølsehandler, ikke turistkontor. Han mumler. Til tross for sine arkitektoniske kvaliteter, tiltrekker ikke Langogne sine gjester. I den triste kulverten er befolkningen motvillig uten grunn. Byen kommer ut av kontoret og haster, det er tid for tøfler og suppe.
Avvik i sentrum på jakt etter skiltet "Utgang". På den sentrale kinoen vises, som overalt, amerikanske filmer. Skrikende plakater, enorme pistoler og skuespillernes navn i stor størrelse. Under plakatene rir ungdommene på mopeder. Hver og en har sin kommentar. Jeg hater skuespillerne. Det er tittelen på en film. Som andre steder har bøndene blitt erstattet av stressede kontorarbeidere. Den 19. århundre byen som ble beskrevet ved inngangen til byen på skinnende skilt er langt borte.
Frem til den industrielle revolusjonen var Langogne en velstående by. Man holdt storfe og sauer der. Man levde - og lever fortsatt - av husdyrhold. I industrialiseringens tid var kampen hard, så urettferdig mot Sør, Nîmes, Alès. Gradvis ble handelsaktivitetene og de store dyremarkedene bare et minne. Gruvene ble stengt og Langogne klamret seg til sine magre inntekter.
I dag lever man av turisme, og den mislykkede industrielle revolusjonen har vært til stor fordel for naturen, dens trær og elver. Her er forurensningsnivået minimalt, nesten ikke-eksisterende. Vannet er klart, Noée som har smakt på det, kan bekrefte det. Sommerværet er over, vi er de siste transhumantene og ingen ønsker å informere oss. Ingen holder oss tilbake. I kveld skal vi igjen sove i gresset og telle skyene...
Før jeg stikker av, kjøper jeg "Bête du Gévaudan", et stort mysterium fra historien, av abbed Félix Buffière. Lange stunder i bokhandelen. "Den røde vertshuset" og dens rapporter strekker seg over flere meter. Bokhandleren salgsprater, jeg nøler. Å bli redd i natt, i skogen, lyset fra en lommelykt. Som når man er barn og leker med å nevne skrekk ... I "Uglen Bibelen", fortellinger og legender fra tiden da vinterne var harde, gir Henri Gougaud en smakfull versjon av det blodige vertshuset. I "Vertshuset av Guette", er det "en skitten, ustelt heks som myrder, hjulpet av sine to sønner som er like skittne som djevelens katter".
Jeg tenkte ikke mye på dette i Pradelles mens jeg hørte på hunchbacken, men nå kommer historien tilbake til meg. Og også andre fortellinger. "De spøkelsesaktige ulvene i Cronthal" og "De syv heksene." Jeg legger fra meg sekken og setter meg ved peisen, med duften av kanel og gløgg i nesen. Mellom Gévaudan og Karpatene. Det er fortellingene og de gale historiene som har fått meg til å miste forstanden. Jeg har lest dem alene, og Transylvania var lenge det hemmelige stedet hvor jeg søkte tilflukt. Der fikk jeg fred.
***
Hyrden fra fjellet og vandrerne
I en liten landsby mellom Pradelles og Langogne bodde det en ung mann ved navn Lucien. Han var vokter av familiens kuer, en rolle han tok på seg med lidenskap og hengivenhet. Hver morgen, før solen steg opp, forlot Lucien den gamle steinhytta. Med sin gjetepinne i hånden ropte han på kuene med en mild stemme, og de samlet seg rundt ham. Hunden hans, Gaston, ledet dem til de frodige beiteområdene, hvor gresset var mykt og bekken hvisket gamle hemmeligheter. Lucien elsket disse ensomme øyeblikkene med kuene. Han fortalte dem historier, som om han kunne lese deres fredelige blikk. Han snakket om stjernene, årstidene som kom og gikk, og om vandrerne som gikk langs Stevenson-stien. Kuene så ut til å lytte oppmerksomt, deres store brune øyne reflekterte fjellenes visdom.
En dag, mens Lucien ledet kuene til en solfylt eng, så han silhuetter i det fjerne. Vandrerne, lastet med ryggsekker og vandrestaver, fulgte Stevenson-stien. De var slitne, men glade, ansiktene deres opplyst av skjønnheten i landskapet. Lucien hilste dem varmt. "God dag!" sa han. "Følger dere Stevenson-stien, ikke sant?" Vandrerne nikket. En av dem, en kvinne med grått hår, smilte. "Ja, vi har gått i flere dager, gjennom fjell og daler. Det er fantastisk her!" Lucien nikket. "Kuene elsker også disse bakkene," sa han. "De kjenner hver sti, hver krok. De er vokterne av disse fjellenes hemmeligheter." Vandrerne lo. "Og du, unge mann, hva er din hemmelighet?" spurte en skjeggete mann. Lucien nølte, så smilte han. "Min hemmelighet er at jeg snakker med kuene," sa han. "De forteller meg historier, og jeg lytter. Sammen passer vi på disse områdene."
Vandrerne utvekslet smilende blikk. "Vel, fortell oss en historie," sa kvinnen med grått hår. Og Lucien begynte å fortelle. Han snakket om stjernene som vokter over gjetere om natten, legender fra de gamle, og om Bête du Gévaudan som en gang hjemsøkte disse fjellene. Vandrerne lyttet, fengslet, mens kuene rolig beitet. Siden den dagen ble Lucien fortelleren av fjellene. Vandrerne stoppet ofte ved gården hans for å høre på hans fortellinger og dele et måltid. Og kuene, de så ut til å godkjenne det, klokkene deres klinget i harmoni med historiene til den unge hyrden. Og slik, mellom trinnene til vandrerne og de velvillige blikkene fra kuene, fant Lucien sin plass i disse majestetiske landskapene fra Haute-Loire til Lozère, hvor legender blandet seg med virkeligheten.Slik ble den unge Lucien, vokter av kuene og forteller av fjellene, vevd bånd mellom vandrerne på Stevenson-stien og de eldgamle hemmelighetene i Lozères fjell.
Gamle feriehuset med en hage ved bredden av Allier, L'Etoile Gjestehus ligger i La Bastide-Puylaurent mellom Lozère, Ardèche og Cévennes i fjellene i Sør-Frankrike. På krysset av GR®7, GR®70 Stevenson-stien, GR®72, GR®700 Régordane-veien, GR®470 Kilder og Kløfter i Allier, GRP® Cévenol, Ardéchoise-fjellene, Margeride. Mange rundtur stier for fotturer og sykkelturer for en dag. Ideelt for en avslappende ferie og fotturer.
Copyright©etoile.fr