Når vi forlater Pradelles, går vi ned mot dalen der elvene Allier og Langouyrou flyter. Nede i dalføret lar det klare, tidlige ettermiddagslyset oss skimte Langogne, den historiske hovedstaden i Gévaudan. Her trengs verken kompass eller militærkart; det er bare å la seg gli rett frem mot bestemmelsesstedet. Vi nøler mellom den asfalterte veien og de svingete, avsidesliggende stiene, men Noée tar valget for oss. Hun nekter plent å dele veien med brummende biler. Høyere oppe, på fjellsidene der bilene flokker seg, utgjør nåletrærne en heller sparsom vegetasjon. Noen få nakne grantrær står fortsatt oppreist og strekker ut sine mange grener, som for å jage bort eventuelle ville beist – et ekko av Stevensons egne bekymringer for ulver og monstre. Slik ender vi opp med å følge elven.
Etter et metaforisk blodbad, blir utflukten vår nå velsignet med et herlig solbad. Det ene beinet mitt verker, men det får bare våge seg. Den lange reisen forvandles gradvis til en seig utholdenhetsprøve for føttene. Det er imidlertid en modig sti, helt fri for blindveier. Til tross for smertene forblir humøret lett. Bekken klukker mykt som et skogsklokkespill, og innbyr til en vandring fylt av ren livsnytelse. Når man går slik, rydder man egentlig stien, eller dechiffrerer man den?...
Apropos ødemarker og tall: Det var like etter andre verdenskrig at Roger Beaumont og hans kone Mireille fikk ideen om å merke Frankrikes stier med rød og hvit maling. På den tiden fantes det kun hundre og femti kilometer med registrerte stier, hovedsakelig langs elven Loire. Dette rolige og elskverdige paret kom til å merke femten tusen kilometer med ville stier, i sitt eget tempo og over et nesten helt liv. Dette ble til de berømte GR-rutene (Grandes Randonnées), de store fjell- og langdistansestiene.
Ta Korsika til fots – den beryktede GR®20, den mest krevende av dem alle; Alpene og rundt Mont Blanc, Chamonix-Menton, eller Pyreneene fra Atlanterhavet til Middelhavet. Siden den gang har andre gode krefter og kjærestepar tatt over stafettpinnen. I dag finnes det førti tusen kilometer med stier tilgjengelig for dem som søker et fristed langt borte fra hverdagens hektiske rytme. En hjertelig hilsen sendes til disse to utrettelige drømmerne, Arthur og Zoé, pionerene på de steinete stiene. Denne ettermiddagen dufter høsten vidunderlig, og de siste solstrålene varmer og bruner nakken og issen min.
Jeg glemmer alle mine forpliktelser. Jeg føler meg som en origamifigur, en villand, en liten papirbåt; en enkel flanør som nærmer seg Langogne. Om få minutter vil elven min munne ut i Allier, og det eneste som vil gjenstå er minnet om en solfylt, ukomplisert og rolig ferd.
I hjertet av Gévaudan
De første lydene av sivilisasjon når oss idet vi nærmer oss byen. Dette er porten til Lozère. På broen viser en tankbil oss veien, dekorert med et maleri av Beistet i Gévaudan. Det er for øvrig den eneste veiviseren vi får... Kjørebanen tilhører nå bilistene som tuter aggressivt. En av dem brøler til og med: "Pell dere vekk!". Den gamle broen som Stevenson i sin tid krysset, finnes ikke lenger. Det var her han møtte en uforskammet ung jente. I dag ville den uoppdragne jentungen raskt ha blitt meid ned av disse idiotene på hjul. Gjennom et århundre har de gamle steinene måttet vike for asfalten og dens dårlige manerer. Ved ankomst merker vi oss et totalt fravær av kvinner. Siden reisen begynte, har vi faktisk knapt møtt et eneste kvinnelig blikk. Her, som andre steder, må de vakre jomfruene for lengst ha blitt fortært av det beryktede beistet...
Rett overfor den overbygde markedsplassen fra 1700-tallet – byens stolthet som følge av sin status som "historisk monument" – fyller vi ryggsekkene våre til kveldsmaten. Vi har ennå ikke rørt osten fra morgentimene, og supplerer den nå med en liten kurv med utsøkte spekevarer. Den gretne slakteren selger oss varene sine med tydelig motvilje. Det er klin umulig å vri så mye som en eneste anbefaling ut av ham. Han er pølseselger, ikke et turistkontor, mumler han. Til tross for byens ubestridelige arkitektoniske kvaliteter, sliter Langogne med å holde på gjestene sine. I denne litt triste forsenkningen virker befolkningen uforklarlig avvisende. Folk forlater kontorene og haster hjemover; det er tid for tøfler og varm suppe.
Vi driver gatelangs i sentrum på jakt etter et "Utgang"-skilt. På den lokale kinoen ruller det, som alle andre steder, amerikanske filmer. Glorete plakater, gigantiske pistoler og skuespillernes navn i overdimensjonerte bokstaver. Under plakatene henger ungdommene på mopedene sine, og alle har en kommentar på lur. *Jeg hater skuespillere*. Ironisk nok er det tittelen på en av filmene. Som andre steder har bøndene måttet vike plassen for stressede funksjonærer. Den sjarmerende 1800-tallsbyen, som beskrives så vakkert på de skinnende skiltene ved bygrensen, føles uendelig langt borte.
Helt frem til den industrielle revolusjon var Langogne en svært velstående by. Her drev man med oppdrett av storfe og sau. Folk levde – og lever delvis fortsatt – av husdyrhold. Da industrialiseringen skjøt fart, ble kampen tøff, og etter hvert svært ulik mot byene i sør, som Nîmes og Alès. Litt etter litt ble de yrende handelsaktivitetene og de store kvegmarkedene redusert til et fjernt minne. Gruvene stengte, og Langogne klamret seg desperat til sine stadig magrere inntekter.
I dag lever byen av turisme. Paradoksalt nok har den avbrutte industrielle revolusjonen vært en velsignelse for naturen, trærne og elvene. Her er forurensningsnivået minimalt, nærmest ikke-eksisterende. Vannet er krystallklart, noe Noée, som har smakt på det, kan skrive under på. Sommersesongen er for lengst forbi; vi er årets siste vandrere, og ingen er spesielt ivrige etter å vise oss vei. Ingen forsøker å holde oss igjen. Også i natt skal vi sove i gresset og telle skyene...
Rett før vi flykter fra byen, kjøper jeg boken *Beistet i Gévaudan, et stort historisk mysterium*, av abbed Félix Buffière. Jeg tilbringer lang tid inne i bokhandelen. Bøkene om "Det røde vertshuset" og dets grusomme beretninger fyller flere meter med hylleplass. Bokhandleren skryter uhemmet av dem, men jeg nøler. Vil jeg virkelig skremme vettet av meg selv i natt, dypt inne i den mørke skogen, kun opplyst av en lommelykt? Akkurat som da vi var barn og frydet oss over å fortelle spøkelseshistorier... I *Uglens bibel*, en samling fortellinger og legender fra den tiden vintrene var nådeløse, gir Henri Gougaud en herlig makaber versjon av historien om det blodige vertshuset. I fortellingen om "La Guette-vertshuset" er morderen "en ustelt og skitten trollkjerring som dreper gjestene sine, godt hjulpet av sine to sønner, som er like ondsinnede som Djevelens egne katter".
Jeg ofret det knapt en tanke i Pradelles mens jeg lyttet til den pukkelryggede mannen, men nå strømmer historien tilbake til meg med full kraft. Og sammen med den, andre sagn: "Spøkelsesulvene fra Cronthal" og "De syv heksene". Jeg setter fra meg ryggsekken og slår meg ned ved peisen, mens duften av kanel og gløgg fyller neseborene. Et sted midt mellom Gévaudan og Karpatene. Det var nettopp disse eventyrene og vanvittige historiene som i sin tid fikk meg til å miste forstanden. Jeg leste dem i ensomhet, og Transylvania var lenge mitt hemmelige tilfluktssted. Der lot folk meg i det minste være i fred. Av Eric Poindron, utdrag fra «Belles étoiles» (Vakre stjerner) Med Stevenson i Cevennene, Gulliver-samlingen, under ledelse av Michel Le Bris, Flammarion.
Fjellhyrden og vandrerne
I en liten grend mellom Pradelles og Langogne bodde en ung mann ved navn Lucien. Han var gjeter for familiens kuer, en oppgave han utførte med stor lidenskap og hengivenhet. Hver eneste morgen, lenge før solen sto opp, forlot Lucien den gamle steinhytta. Med gjeterstaven i hånden ropte med mild stemme på kuene, og de samlet seg raskt rundt ham. Hunden hans, Gaston, ledet flokken mot de frodige beitemarkene, der gresset var mykt og bekkene visket om eldgamle hemmeligheter. Lucien elsket disse ensomme og stille stundene med dyrene sine. Han fortalte dem historier, nesten som om han kunne tyde de fredelige blikkene deres. Han snakket til dem om stjernene på himmelen, om årstidenes skiftninger, og om de mange vandrerne som fulgte Stevenson-stien. Kuene så ut til å lytte oppmerksomt, og i de store, brune øynene deres speilet fjellenes dype visdom seg.
En dag, mens Lucien ledet flokken mot en solfylt eng, fikk han øye på noen silhuetter i det fjerne. Det var vandrere, tungt lastet med ryggsekker og støttet til vandrestavene sine, som fulgte Stevenson-stien. De så slitne ut, men oppriktig lykkelige; ansiktene deres lyste opp i møte med det storslåtte landskapet. Lucien hilste dem hjertelig. "God dag!" ropte han. "Dere følger Stevenson-stien, gjør dere ikke?" Vandrerne nikket. En av dem, en kvinne med gråsprengt hår, smilte vennlig tilbake. "Jo, vi har gått i dagesvis nå, over fjell og gjennom daler. Det er helt utrolig vakkert her!" Lucien nikket forståelsesfullt. "Kuene elsker også disse åsene," sa han. "De kjenner hver eneste sti og hver skjulte krok. De er de sanne vokterne av fjellenes hemmeligheter." Vandrerne lo godt. "Og du da, unge mann, hva er din hemmelighet?" spurte en skjeggete mann. Lucien nølte et øyeblikk, før han smilte. "Min hemmelighet er at jeg snakker med kuene," tilsto han. "De forteller meg historiene sine, og jeg lytter. Sammen passer vi på dette landet."
Vandrerne utvekslet innforståtte blikk. "Fortell oss en historie, da," oppfordret den gråhårede kvinnen. Og Lucien begynte å fortelle. Han snakket om stjernene som våket over gjeterne i ly av mørket, om forfedrenes eldgamle sagn, og om det fryktinngytende Beistet i Gévaudan, som en gang hadde hjemsøkt disse fjellene. Vandrerne lyttet bergtatt, mens kuene beitet fredelig ved siden av dem. Fra den dagen ble Lucien fjellenes uoffisielle historieforteller. Vandrere stoppet ofte i nærheten av gården hans for å lytte til beretningene hans og dele et måltid. Og kuene virket å samtykke fullt ut; lyden av bjellene deres klang i perfekt harmoni med den unge gjeterens eventyr. Slik, mellom de faste trinnene til forbipasserende vandrere og det milde blikket fra flokken sin, fant Lucien sin rette plass i dette majestetiske landskapet som strekker seg fra Haute-Loire til Lozère – der hvor myter og virkelighet smelter sømløst sammen. På denne måten knyttet den unge Lucien, kuenes vokter og fjellenes stemme, et ubrytelig bånd mellom vandrerne på Stevenson-stien og de eldgamle hemmelighetene i Lozères fjell.