Jeg hadde hørt at Cévennene skulle være et paradis for fotturister; en del av Frankrike hvor naturen fortsatt var uberørt og turstiene godt merket, og dessuten mindre krevende enn i Alpene eller Pyreneene. Etter et raskt søk på internett, innså jeg at jeg bare måtte besøke gjestgiveriet i La Bastide-Puylaurent, hvor jeg bestemte meg for å tilbringe noen dager.
Philippe, eieren av L'Etoile, snakket varmt om det sjarmerende og svært pittoreske lille toget fra Mende. Dette toget skulle jeg ta til Belvezet via Chasseradès, for deretter å vandre tilbake langs ruten GR®7.
Jeg hadde verken pakket sekken eller snørt på meg fjellskoene ennå. I stedet hadde jeg havnet i en dyp samtale med Patrick, en ensom turgåer på Stevenson-stien, som fortalte om den stressende hverdagen i Paris og det enorme presset han for enhver pris forsøkte å unnslippe.
For sikkerhets skyld bestilte jeg en nistepakke av Philippe. Det viste seg nemlig at det ikke fantes noen butikker i Belvezet, og jeg hadde lite lyst til å gå de 19 kilometerne tilbake på tom mage.
Det lille toget tøffet gjennom engene og skogene langs elven Allier helt til Chasseradès. Det var en sann glede å gjenoppdage gleden ved å ta tog i slike idylliske landskap.
Da jeg gikk av på stasjonen i Belvezet, la jeg merke til to pensjonistektepar som satt foran stasjonsbygningen og snørte på seg turskoene. Turgåere fra alle land, foren dere! Vi slo av en prat; de kom fra Øst-Frankrike og hadde, som en del av den store jernbanefamilien, leid stasjonen som nå var bygd om til et feriehus. Jeg roste L'Etoile, skrøt av vertens sjarm, og fortalte om de utallige mulighetene for turer og kulturelle opplevelser i området. Til gjengjeld bekreftet de at det faktisk ikke fantes en eneste matbutikk i Belvezet, ei heller innenfor en radius på 15 km. Nistepakken min ville utvilsomt komme godt med.
Det var litt vanskelig å orientere seg i starten. Heldigvis hadde Philippe gitt meg et detaljert kart i målestokk 1:25 000. Uten det ville jeg garantert ha havnet på riktig GR-sti, men i motsatt retning – og endt opp med en stor overraskelse om kvelden ved å ankomme Le Bleymard, rett overfor Mont Lozère... Uansett, jeg la i vei med godt mot i retning Chazeaux, slo av enda en prat med to personer i hagen deres, og fortsatte oppover mot fjelltoppene. Vær for øvrig oppmerksom når du går gjennom landsbyen; stien gjør en skarp sving, og merkingen er vanskelig å få øye på. Veien gikk over til en sti og slynget seg oppover mellom beitemarker omkranset av små steinmurer fulle av gule blomster, mens melankolske kyr fulgte meg med blikket.
Kjenner du sangen:
"I det vakre landet Cocagne,
har vi bygget en jernbane,
som krysser landsbygda,
mellom to rader med grønne trær,
på telegraflinjene,
sitter fuglene,
og de melankolske kuene,
beiter ved jernbaneovergangen."
Stien munnet ut i en smal vei som jeg fulgte i omtrent 50 meter, før jeg tok inn på en grusvei som gikk rett oppover mens bilveien svingte lett til venstre. Merkingen var tydelig ved starten av grusveien. Egentlig krever det litt blind tro her: Man må bare fortsette ufortrødent på hovedveien og ignorere alle småstier som krysser den, helt til man kommer ut i et åpent landskap.
Her er likevel noen holdepunkter: På toppen av den første stigningen, idet du nærmer deg skogkanten, må du uten å nøle svinge til venstre. Hundre meter senere vil du se en liten vannkilde på høyre hånd. Når du kommer ut i det åpne landskapet, vil du snart få øye på Moure de la Gardille, kronet med en antenne, på venstre side. Nå trenger du ikke lenger tro i blinde – det er merker overalt!
Og for et syn som møtte meg! Vi var oppe på fjellryggen. Så langt øyet kunne se på begge sider, strakte det seg endeløse skoger og åpne sletter. Jeg kunne skimte landsbyer langt borte i dalene eller på bakketoppene. Bakenfor til venstre lå Velay-fjellene, og til høyre Allier-dalen med de første skråningene av Cévennene i det fjerne. Som en gave over alt dette, hvelvet det seg en enorm himmel, og en frisk vind strøk forbi. En vind som snakket vandringens språk, og som fikk meg til å tenke på andre stier, kanskje mer indre reiser, for oss som bare er gjester her på jorden. Underlaget var mykt, og skrittene føltes lette i dette storslåtte landskapet, hvor man får følelsen av at lykken er nesten for stor til å romme.
Men tilbake til virkeligheten: Merkingen var tydelig og nymalt, så jeg hadde ingen grunn til bekymring. Turen bød på behagelig skygge, vakre blomster og en stadig skiftende utsikt mot horisonten. Etter en god times vandring i dette høylandet, bar det inn i et skogkledd område, etterfulgt av en nedstigning mot Allier-dalen. På motsatt side kunne jeg skimte klosteret Notre-Dame-des-Neiges på Ardèche-siden. Snart befant jeg meg igjen på Stevenson-stien, som her deler trasé med GR®7, og fulgte den helt frem til La Bastide-Puylaurent og det store, innbydende gjestgiveriet. Jeg gleder meg allerede til neste lykkelige stund på stien! Av Solange Maillet
