     
|
Pradelles, etappe av GR®70 Stevenson-stien
|
     
|
Pradelles er det man vanligvis kaller "en vakker landsby i Frankrike", kanskje litt karikert, stolt av sin fortid og hvor man garantert kjeder seg. De middelalderske gatene er fulle av dekorerte balkonger, kunstnerisk smijern og blomster i buketter. Torget med sine arkader. Foirail-plassen med lyse hus. Plasser, gamle brosteiner, svingete gater. En turiststemning. Pradelles, den sjarmerende, er den ideelle plassen for å filme en kostymefilm. Det sies at Mandrin og hans bande kom hit for å "gjøre et kupp". Her er et vakkert slag mellom banditter og generøse bønder. Motor!
Vi slår leir på
kaféet l'Univers - nær Casino-butikken. Forgangen eleganse, speil, treskjæringer, Belle Époque-ånd og, i bakrommet, en hyggelig utsikt over dalen. Det er markeddag, og Noée observerer
i ro og mak grønnsakshandlerne og de fristende bodene. Ved bardisken tar fire karer fra Pradelles seg tid til å drikke fem aperitiffer mellom halv ti og kvart over elleve. Så vil de
dra hjem for å... ta aperitiffen før de går til bords. I det øyeblikket de skal dra, roper en av dem, en voldsom koloss, ut, skriker, og blir sint. Årsak: den røde herberget.
- Idioter, jeg ville ha gjort opp regnskapet med Martin, idioter sier jeg. Det er som i krig eller petanque, man må forutse!
Det ville Gévaudan er ikke langt unna, og i kafeene snakker man fortsatt om den dystre herberget og "beistet".
Noen påstår at de fortsatt møter det på fullmånenetter. Hver har sin mening, og hver gang er det den riktige. På denne markeddagen opptar seriemordene fra Peyrebeille herberget samtalen. En historie som er to hundre år gammel! Kolossen blir satt på plass av en annen pilar.
- Du er like dum som dem, du ville ikke ha endret noe...
Den første blir fornærmet og så begynner det igjen. For å roe gemyttene tilbyr "sjefen" den "siste" og foreslår en ny debatt. Våre krigere utveksler nå sine synspunkter om kampen fra kvelden før. Og så er det den samme gamle visa. Vanskelig å skille dem.
- Idioter også, sier jeg til deg...
Samtaler i sløyfe, uansett emnet. Og de bestiller enda en runde. Den siste. Tre kryss av tre. Minst den syvende. Når man elsker...
Kafeen l'Univers
tar imot alle "nyheter" fra planeten og Gévaudan. Her kan man se på Le Centre, La Montagne og Le Réveil de la Haute-Loire, en av de få regionale avisene sammen med Le Journal de la Haute-Marne. I fem dager har vår verden vært oppsummert i tvangsforserte vandringer, barndomsminner og spøkefulle værmeldinger. Likevel, i det tidligere Jugoslavia, leker barn og kvinner
"skjule seg" med krigen. Europa ser på og filmer. Uten kommentar. Før jeg forlater den bråkete kafeen, noterer jeg navn jeg ikke kjenner i Frankrike, trykkfeil. Fahrudin, Jusuf, Asirn, Dalibor, Mirko - som betyr "mannen av fred" -, Franjo, Izudin, Gara. Tidligere var dette kroatiske, muslimske, serbiske eller bosniske menn og kvinner, uten forskjell. I dag er det navn som hoper seg opp, som ikke lenger har betydning. Navn uten eiere. Døde. Flekkene.
"Forbipasserende! Ta et blikk på denne forferdelige gården, / For det var her, en gang, at døden ventet på deg! / Huset for tilflukt var kriminalitetens hule, / Og så snart terskelen ble krysset, kom ingen sjel ut!" På siden av disken begynner en liten, hunchbacked figur, iført hatt og hittil stille, å deklamere et kvartett fra Grand Guignol. De velkledde stopper opp og sukker.
- Jeg skal fortelle deg historien! Akkurat som den er! Ny klage fra publikum: "Du har allerede fortalt den hundre ganger!" En bemerkelsesverdig samtale er i ferd med å ta form. Også her lærer man. Studenten jobber med albuen og reviderer mesterlig sin lisens IV, langt fra de Sorbonne-aktige bodene. Den hunchbacked justerer sin caps, bestiller et annet glass anis, vurderer det forbløffede publikum og begynner sitt foredrag...
I denne ville og avfolkede Ardèche, i hjertet av Vivarais hvor vinterne fortsatt er så grusomme, driver ektefellene Martin og deres tjener en merkelig handel. Eiere av herberget Peyrebeille, et dystert granitt hus med få åpninger for bedre å beskytte seg mot kulden, i realiteten et ran, der prisen på overnatting er lav. Eierne øker omsetningen ved å strippe og drepe metodisk de fortapte reisende. Pierre Martin, en brutal mann, får hjelp i sitt triste arbeid av Marie Martin, hans bourgeois, og Jean Rochette, tjenestegutten, kallenavnet "mulatten" eller "den mørke", selv om han er en ekte Ardèchois. Hans mørke hud og negeraktige trekk minner om en kannibal!
Som slakterne i Grand Châtelet i middelalderen, hersker trioen med terror over en redd og stille region. Alle veier ender ved herberget... En vei fører fra Auvergne til Rhône-dalen, den andre fra Haute-Loire til Lozère. Ved krysset av de to veiene, på en vindfull, øde høyde, står den blodige hulen - her mangler et cymbalslag av beste effekt i presentasjonen! Det var i 1808 at den triste ideen først kom til dem...
Fortelleren stopper, kaster et blikk i vår retning, heller glasset sitt en gang til og fortsetter.
- Napoleon leter etter modige menn for å tilfredsstille sin sult som erobrer. Mennene som er egnet for krig - de er alle - blir rekruttert i stor stil. Noen, feige eller klare, foretrekker å ta til flukt. Det går dårlig med en av dem som kommer til å gjemme seg på herberget med all sin rikdom. Den fremmede blir trøstet med varm vin og et godt bål... Mannen har penger, snakker for mye, så mulatten kveler ham med et lærbelte. Liket blir etterlatt i en kløft foran herberget. Det vil ikke bli funnet før våren. Mange møter samme skjebne. I tjuefem år, hører du meg, tjuefem år, kveler monstrene, skjærer over halsen og tørker blodet på bakken med ofrenes skjorter! Ditt titalls og titalls... Uten å telle de andre, de som aldri har blitt funnet!
Çà og der fjerner vi
deler av kroppene, revet av ulvene. Man hvisker, selvfølgelig, men konkluderer med at det er "fortapte reisende" i uværet. Likevel er vertshuset til ektefellene Martin aldri langt unna, bare noen
mil unna...
Når ofrene ikke blir overlatt til naturen, brenner monstrene kroppene i sin brødovn og sprer asken for de ville vindene. Frykten setter seg, gendarmer etterforsker forgjeves. Vognmennene forteller... Det skjer merkelige ting i det forbannede området. Bare far Martin fryktes, og han vet hvordan han skal få tystet sladrerne. Ingen tør
blande seg inn i sakene hans.
— Unge folk, liker det dere? Hver og en gir sin mening og den anis-smakende foreleseren fortsetter med stor styrke. Retning den forferdelige herberget.
— Jeg fortsetter! Imperiet og restaurasjonen går forbi. Louis-Philippe slår seg ned, men forsvinningene stopper ikke. Man skjelver i Vivarais. En bonde påstår å ha sett Martin steke et
merkelig kjøtt i en stor gryte.
Hver vinter
tar været tilbake sitt, og trioen sin berømte oppgave. Det er et storfe som, i 1831, vil miste sine avrettingsmenn. Åh, de forbannede! Martin kjøper en ku av Antoine Anjolras, en bonde
fra Saint-Paul-de-Tartas, ved grensen til Ardèche og Haute-Loire, uten å betale. Den 12. oktober møtes de to mennene på markedet i Saint-Cirgues-en-Montagne. Martin lover å betale tilbake sin gjeld. Om kvelden, på herberget. I tillegg lover han ham en flaske vinezac, sin beste vin. Anjolras går med på det, og de to mennene returnerer til herberget etter solnedgang. Det er fryktelig kaldt, vinden
uler.
En kveld å la bare hekser og ulver være ute. Anjolras setter seg ved ilden, og den lovede vinen blir åpnet. Det er da Laurent Chaze, en tidligere hyrde som har blitt tigger,
alkoholiker og udugelig, banker på døren til herberget. Han ber om tilhold for natten. Martin jager ham bort. I kveld vil han ikke ha nysgjerrige folk. Den andre later som han forsvinner i tåken, men
svinger så og går til Martin-familien sin låve. Diskret... Etter måltidet foreslår Martin til den gamle Anjolras å vente til morgen med å dra tilbake til gården sin og sove i låven. Det er en grusom kulde, Anjolras går med på det. I løpet av natten skjer henrettelsen. Vertinnen kaster en skje kokende vann i ansiktet hans, mulatten knuser kraniet og ansiktet hans med en tung hammer.
Mulatten og hans herre kaster liket i en sekk og tar det på ryggen av et esel for å kaste det i en kløft.
Det fortelles at en
reisende, Claude Pages, dør av skrekk kort tid etter å ha møtt det dystre følget. Bare i låven hadde Laurent Chaze sett alt. Han flykter, og de finner ham i de nærliggende landsbyene med
forvirrede uttalelser. Han har sett alt, gjentar han... En dag vil han snakke. En dag... Kort tid etter blir liket funnet. Gendarmer etterforsker: denne gangen tror de ikke
på en ulykke. Tiggeren Chaze avslører sannheten, og trioen av onde blir arrestert noen dager etter mordet. Retning fengselet i Aubenas.
Saken ble behandlet fra november 1831 til februar 1833, i assisen domstolen i Privas. Der, bidrar hele distriktet med sin historie. Mer enn en uke med vitnesbyrd. Alle tømmer sitt hjerte. Juryen bruker knapt en time på å dømme de grådige monstrene til døden. De vil bli guillotined foran herberget den 2. oktober, foran tretti tusen mennesker, sies det. Jubelrop høres når hodene faller i kurvene. Det arrangeres baller foran herberget, og man danser hele natten. Musikere har kommet fra de nærliggende landsbyene. Villmenn ser på døden til andre villmenn. Før de går til galgen, slipper Martin et siste stygt ord: « En slik samling vil gjøre stor skade på markedet i Béage. » Han kysser korset og mumler til sine medskyldige: « Det spiller ingen rolle, siden vi må dø, så enten litt tidligere eller litt senere...
For å oppsummere sitt foredrag, begynner mannen å synge: « Små hyrder fulle av sorg / Om kvelden, vær forsiktige / Det finnes menneskelige beist / Mer ville enn ulver... »
— Det er en folkesang som stammer fra tiden da Jesus Kristus var gjeter i Gévaudan. Bestemoren min sang den fortsatt da jeg var barn. Det ser ut til at den har reist rundt i Frankrike. Da Joseph Vacher drepte hyrdinner, ble den sunget overalt. Amfiteateret har tømt seg. Foreleseren hilser og går tilbake til disken, uten et ord til. Når regningen kommer, hvisker kafébestyreren så den andre ikke hører...
— Nesten hver dag forteller han historien. Spesielt hvis det er nykommere. Til slutt kan han den utenat. Denne og mer merkelige... Når han er ferdig, vet de andre at det er tid for å gå til bords. I dag kan man besøke den røde herberget. Man kan spise der og kjøpe postkort av meget dårlig smak. Reproduksjoner av gipsene av de tre avkappede hodene, guillotinen som ble reist foran herberget. Noe blonder til alle priser. Noe blondes. Velkommen til Gévaudan, mellom hedenskap og makaber muntlighet. Velkommen til fortellerne.
I morges måtte man late som man ristet... Lyden av hammeren på skallen, de kokte kroppene i gryten, ulvene, vinden. Når kafeen tømmes, det gjør inntrykk likevel. Landsbypresten henger ikke etter. Med eller uten menighet, har veggene og korsveien rett til homilien. Minnet forsvinner, men landsbymennene står imot med som eneste våpen en veltrenet tunge. På torget pakker handelsmennene sammen og gir oss noen usolgte grønnsaker. Lucifugus Merklen hadde advart. Den må mates til faste tider og må stenges, man må sjekke hover, pels og tenner for å unngå dyresykdommer. Raskt notert historien om den røde herberget, skrikene fra de huggede, de enorme knivene. Utenfor drar grønnsakshandlerne, og slakterne ler av de enorme knivene.
Ved å forlate Pradelles unngår vi igjen GR 70 for bedre å følge løpet av en grasiøs elv og dens høstklanger. Etter kirken finner vi ikke de små hvite og røde skiltene. Nedenfor lar klarheten av ettermiddagen oss skimte Langogne, hovedstaden i Gévaudan. Ingen behov for kompass eller topografisk kart, det er nok å gli rett frem mot etappen. Vi nøler mellom veien og de kronglete småveiene, men Noée tar sitt valg. Hun nekter å gå sammen med de brummende bilene. Høyere opp, på skråningene der bilene trengs sammen, fungerer kongletrærne som mager vegetasjon. Noen barlindtrær uten nåler står fortsatt oppreist, og strekker sine mange armer, som om de prøver å jage bort eventuelle ville beist — Stevensons skrivemåte for ulven eller monsteret. Så vi følger elven. Etter blodbadet, tilbys en solbad til vårt eventyr.
Et bein gjør vondt,
la det gå til helvete. Den lange reisen blir til en reise med lange "kors". En modig vei der det ikke finnes blindveier. Lett humør til tross for smertene. Vannløpet mumler som en
klokkeklang. Skogflanering og sybarittisme. Når man går, rydder man opp eller avkoder man?...
Når det gjelder brakkland og tall. Det er etter den andre verdenskrigen at Roger Beaumont og hans kone Mireille fant på å merke Frankrike ved å male det rødt og hvitt.
Da fantes det hundre og femti kilometer med registrerte stier, hovedsakelig langs Loire. Dette rolige og vennlige paret merket i sitt eget tempo i nesten et liv femten tusen kilometer med ville stier. Dette er de kjente GR, lange vandrestier. Korsika til fots — den berømte GR 20, den tøffeste av alle —, Alpene og rundt Mont-Blanc, Chamonix-Menton, Pyreneene, fra Atlanterhavet til Middelhavet.
Siden den gang har andre
gode viljer tatt over, andre kjærlige par, og førti tusen kilometer med stier er nå tilgjengelig for den som ønsker å oppdage trygg havn langt fra stresset. En hjertelig hilsen til disse to frenetiske drømmerne, Arthur og Zoé, på de steinete veiene. Denne ettermiddagen lukter høsten godt og de siste strålene gir meg farge på nakken og hodet. Jeg glemmer
mine forpliktelser, jeg er en origami, en vill and, en liten papirbåt, en flaneur som nærmer seg Langogne. Om noen minutter vil elven min renne ut i Allier, og det vil forbli minnet om en solfylt og enkel avdrift. av Eric Poindron. Utdrag fra "Belles étoiles" Med Stevenson i Cévennes, Gulliver-samling, ledet av Michel Le Bris, Flammarion.
Gamle feriehuset med en hage ved bredden av Allier, L'Etoile Gjestehus ligger i La Bastide-Puylaurent mellom Lozère, Ardèche og Cévennes i fjellene i Sør-Frankrike. På krysset av GR®7, GR®70 Stevenson-stien, GR®72, GR®700 Régordane-veien, GR®470 Kilder og Kløfter i Allier, GRP® Cévenol, Ardéchoise-fjellene, Margeride. Mange rundtur stier for fotturer og sykkelturer for en dag. Ideelt for en avslappende ferie og fotturer.
Copyright©etoile.fr