Pradelles er det man vanligvis kaller «en vakker landsby i Frankrike», kanskje litt karikert, stolt av sin fortid og et sted hvor man garantert kjeder seg. De middelalderske gatene er fulle av dekorerte balkonger, kunstnerisk smijern og blomster i buketter. Torget Place des Halles med sine arkader. Place du Foirail med lyse hus. Gamle plasser, brosteiner fra en svunnen tid, svingete gater. En turiststemning. Pradelles, den sjarmerende, er det ideelle stedet for å spille inn en kostymefilm. Det sies at Mandrin og hans bande kom hit for å «gjøre et kupp». Her kunne man filmet et vakkert slag mellom banditter og generøse bønder. Motor, action!
Vi slår leir på kaféen l'Univers – nær Casino-butikken. Forgangen eleganse, speil, treskjæringer, Belle Époque-ånd og, i bakrommet, en hyggelig utsikt over dalen. Det er markedsdag, og Noée observerer i ro og mak grønnsakshandlerne og de fristende bodene. Ved bardisken tar fire karer fra Pradelles seg tid til å drikke hele fem aperitiffer mellom halv ti og kvart over elleve. Så vil de dra hjem for å... ta en aperitiff til før de går til bords. I det øyeblikket de skal dra, roper en av dem, en voldsom koloss, ut og blir sint. Årsak: Den røde kroen (L'Auberge rouge).
— «Idioter, jeg ville ha gjort opp regnskapet med Martin, idioter sier jeg. Det er som i krig eller petanque, man må forutse!»
Det ville Gévaudan er ikke langt unna, og i kafeene snakker man fortsatt om den dystre kroen og «beistet». Noen påstår at de fortsatt møter det på fullmånenetter. Hver har sin mening, og hver gang er det selvsagt den riktige. På denne markedsdagen opptar seriemordene fra Peyrebeille-kroen samtalen. En historie som er to hundre år gammel! Kolossen blir satt på plass av en annen stamgjest.
— «Du er like dum som dem, du ville ikke ha endret noen ting...»
Den første blir fornærmet og så er diskusjonen i gang igjen. For å roe gemyttene tilbyr «sjefen» den «siste runden» og foreslår en ny debatt. Våre krigere utveksler nå sine synspunkter om kampen fra kvelden før. Og så er det den samme gamle visa. Det er vanskelig å skille dem.
— «Idioter også, sier jeg til deg...»
Samtaler i loop, uansett emne. Og de bestiller enda en runde. Den aller siste. Kors på halsen. Minst den syvende runden. Når man først elsker det...
Kafeen l'Univers tar imot alle «nyheter» fra planeten og fra Gévaudan. Her kan man lese Le Centre, La Montagne og Le Réveil de la Haute-Loire, som er en av de få regionale avisene sammen med Le Journal de la Haute-Marne. I fem dager har vår verden vært oppsummert i tvungne fotturer, barndomsminner og spøkefulle værmeldinger. Likevel, i det tidligere Jugoslavia, leker barn og kvinner gjemsel med krigen. Europa ser på og filmer. Uten kommentarer. Før jeg forlater den bråkete kafeen, noterer jeg meg navn vi ikke kjenner i Frankrike, som bare fremstår som trykkfeil. Fahrudin, Jusuf, Asim, Dalibor, Mirko — som betyr «fredens mann» —, Franjo, Izudin, Gara. Tidligere var dette kroatiske, muslimske, serbiske eller bosniske menn og kvinner, uten forskjell. Denne morgenen er det bare navn som hoper seg opp og som ikke lenger har betydning. Navn uten eiere. Døde. Flekker.
«Forbipasserende! Kast et blikk på denne forferdelige gården, / For det var her, en gang, at døden ventet på deg! / Tilfluktshuset var kriminalitetens hule, / Og så snart terskelen ble krysset, kom ingen sjel levende ut!» Ved siden av disken begynner en liten, pukkelrygget figur, iført hatt og hittil helt stille, å deklamere et vers hentet rett ut av Grand Guignol. De høylytte stamgjestene stopper opp og sukker.
— «Jeg skal fortelle dere historien! Akkurat slik den er!» En ny klage lyder fra publikum: «Du har allerede fortalt den hundre ganger!» Et bemerkelsesverdig foredrag er i ferd med å ta form. Også her lærer man ting. Studenten lener seg på albuen og repeterer mesterlig sin bevillingsteori for skjenkerettigheter, langt unna Sorbonnes auditorier. Den pukkelryggede justerer capsen sin, bestiller enda et glass med anislikør, mønstrer det forbløffede publikummet og begynner sitt foredrag...
I dette ville og avfolkede Ardèche, i hjertet av Vivarais hvor vintrene fortsatt er så grusomme, driver ekteparet Martin og deres tjener en meget merkelig handel. Som eiere av herberget Peyrebeille, et dystert granitthall med få vinduer for bedre å beskytte seg mot kulden – i realiteten en ren morderhule, der prisen på overnatting er lav. Eierne øker omsetningen ved metodisk å rane og drepe fortapte reisende. Pierre Martin, en brutal mann, får hjelp i sin makabre oppgave av kona Marie Martin, og tjenestegutten Jean Rochette, som går under kallenavnet «mulatten» eller «den mørke», selv om han er en vaskeekte innbygger fra Ardèche. Hans mørke hud og grove trekk får folk til å tenke på en kannibal!
Akkurat som slakterne i Grand Châtelet i middelalderen, hersker trioen med terror over en redd og stille region. Alle veier ser ut til å ende ved herberget... Én vei fører fra Auvergne til Rhône-dalen, den andre fra Haute-Loire til Lozère. Ved krysset mellom de to veiene, på et forblåst og øde platå, troner den blodige hulen – her mangler det bare et cymbalslag for å få den rette dramatiske effekten i presentasjonen! Det var i 1808 at den dystre ideen først slo dem...
Fortelleren stopper opp, kaster et blikk i vår retning, tømmer glasset sitt en gang til og fortsetter.
— «Napoleon leter etter modige menn for å tilfredsstille sin sult etter erobringer. Mennene som er egnet for krig – og det er de alle sammen – blir rekruttert i stor stil. Noen, enten de er feige eller bare tenker klart, foretrekker å ta til flukt. Det går fryktelig dårlig med en av dem, som kommer for å gjemme seg på herberget med all sin rikdom. Den fremmede blir trøstet med varm vin og et godt bål... Mannen har penger og snakker altfor mye om det, så mulatten kveler ham med et lærbelte. Liket blir etterlatt i en kløft foran herberget. Det blir ikke funnet før til våren. Mange møter samme skjebne. I tjuefem år, hører dere meg, tjuefem år, kveler monstrene, skjærer over halsen og tørker opp blodet fra gulvet med ofrenes egne skjorter! Titalls og atter titalls... For ikke å snakke om alle de andre, de som aldri har blitt funnet!»
Her og der avdekkes det kroppsdeler som har blitt revet i stykker av ulvene. Folk hvisker selvfølgelig, men konkluderer med at det er snakk om «fortapte reisende» som har gått seg vill i uværet. Likevel er vertshuset til ekteparet Martin aldri spesielt langt unna, bare noen få mil på det meste...
Når ofrene ikke blir overlatt til naturen, brenner monstrene kroppene i brødovnen sin og sprer asken for de ville vindene. Frykten setter seg i befolkningen, og gendarmene etterforsker forgjeves. Vognmennene forteller historier... Det skjer merkelige ting i det forbannede området. Bare far Martin fryktes, og han vet nøyaktig hvordan han skal få stilnet sladrerne. Ingen tør å blande seg inn i sakene hans.
— «Unge folk, liker dere dette?» Hver og en sier sin mening, og den anis-drikkende foreleseren fortsetter med fornyet styrke. Retning: den forferdelige kroen.
— «Jeg fortsetter! Imperiet og restaurasjonen passerer. Louis-Philippe tar over makten, men forsvinningene stopper ikke. Man skjelver i Vivarais. En bonde påstår til og med å ha sett familien Martin steke noe merkelig kjøtt i en stor gryte.»
Hver vinter tar været tilbake sin makt, og trioen gjenopptar sin beryktede oppgave. Men det er et storfe som, i 1831, til slutt vil felle slakterne. Åh, de forbannede! Martin kjøper en ku av Antoine Anjolras, en bonde fra Saint-Paul-de-Tartas ved grensen til Ardèche og Haute-Loire, uten å betale. Den 12. oktober møtes de to mennene på markedet i Saint-Cirgues-en-Montagne. Martin lover å betale tilbake gjelden sin samme kveld, på herberget. I tillegg lover han ham en flaske Vinezac, sin aller beste vin. Anjolras går med på dette, og de to mennene returnerer til herberget idet mørket faller på. Det er fryktelig kaldt, og vinden uler.
En kveld der bare hekser og ulver burde oppholde seg utendørs. Anjolras setter seg ved ilden, og den lovede vinen blir åpnet. Akkurat da banker Laurent Chaze — en tidligere gjeter som har endt opp som tigger, alkoholiker og udugelig — på døren til herberget. Han ber om husly for natten. Martin jager ham bort. I kveld vil han ikke ha noen nysgjerrige blikk. Den andre later som han forsvinner i tåken, men snur deretter og sniker seg til Martin-familiens låve. Diskret... Etter måltidet foreslår Martin for den gamle Anjolras at han venter til neste morgen med å dra tilbake til gården sin, og heller sover i låven. Kulden er grusom, så Anjolras går med på det. I løpet av natten skjer henrettelsen. Vertinnen kaster en øse med kokende vann i ansiktet hans, og mulatten knuser kraniet og ansiktet hans med en tung hammer. Mulatten og hans herre kaster liket i en striesekk, legger det på ryggen av et esel og frakter det for å kaste det i en dyp kløft.
Det fortelles at en reisende, Claude Pages, døde av skrekk kort tid etter å ha krysset stier med det dystre følget. Men inne i låven hadde Laurent Chaze sett alt. Han flykter, og man finner ham senere i landsbyene der han lirer av seg forvirrede uttalelser. Han har sett alt, gjentar han... En dag vil han snakke ut. En dag... Kort tid etter blir liket funnet. Gendarmene etterforsker saken, og denne gangen tror de ikke på en ulykke. Tiggeren Chaze avslører sannheten, og den ondskapsfulle trioen blir arrestert noen få dager etter mordet. Retning: fengselet i Aubenas.
Saken ble behandlet fra november 1831 til februar 1833 i domstolen i Privas. Der bidrar hele distriktet med sin historie. Det blir over en uke med vitnesbyrd. Alle får tømt hjertene sine. Det tar juryen knapt en time å dømme de grådige monstrene til døden. De blir guillotinerte foran sin egen kro den 2. oktober, angivelig foran tretti tusen mennesker. Jubelrop høres når hodene faller i kurvene. Det arrangeres ball foran herberget, og folk danser hele natten. Musikere har ankommet langveis fra de nærliggende landsbyene. Ville mennesker feirer døden til andre ville. Før han trer opp på skafottet, lirer Martin av seg et siste stygt ord: «En slik forsamling vil gjøre stor skade på markedet i Béage.» Han kysser krusifikset og mumler til sine medskyldige: «Det spiller ingen rolle, siden vi likevel må dø, så enten litt tidligere eller litt senere...»
For å avslutte foredraget sitt, begynner mannen å synge: «Små gjetere fulle av sorg / Om kvelden, vær forsiktige / Det finnes menneskelige beist / Mer ville enn ulver...»
— «Det er en folkesang som stammer helt fra den tiden da Jesus Kristus var gjeter i Gévaudan. Bestemoren min sang den fortsatt da jeg var barn. Det sies at den har reist over hele Frankrike. Da Joseph Vacher drepte gjeterjenter, ble den sunget overalt.» Amfiteateret har nå tømt seg. Foreleseren hilser, bukker og går tilbake til bardisken uten et eneste ord til. Når regningen skal betales, hvisker kaféeieren slik at den andre ikke skal høre det...
— «Nesten hver dag forteller han denne historien. Spesielt hvis det er noen nye ansikter her. Etter hvert kan han den på rams. Denne og andre, enda mer utrolige historier... Når han er ferdig, vet de andre at det er tid for å sette seg til bords.» I dag kan Den røde kroen besøkes som turistmål. Man kan spise der og kjøpe postkort av svært tvilsom smak. Reproduksjoner i gips av de tre avkappede hodene, samt guillotinen som ble reist foran herberget. Makabre suvenirer i alle prisklasser. Velkommen til Gévaudan, et sted i skjæringspunktet mellom hedenskap og mørke muntlige fortellertradisjoner. Velkommen til fortellerne.
I morges måtte man nesten late som om man ristet av kulde... Lyden av hammeren mot skallen, de kokte kroppene i gryten, ulvene, og vinden. Når kafeen tømmes, gjør det inntrykk likevel. Landsbypresten ligger heller ikke på latsiden. Med eller uten menighet har kirkens vegger og korsveien rett til sin preken. Minnet svinner hen, men landsbygdas hussarer holder stand med en veltrent tunge som sitt eneste våpen. På torget pakker handelsmennene sammen bodene sine og gir oss noen usolgte grønnsaker i almisser. Lucifugus Merklen hadde advart oss. Eselet må mates til faste tider og det må passes på; hover, pels og tenner må sjekkes for å unngå at dyret bryter sammen. Jeg noterer meg i hast historien om Den røde kroen, skrikene fra ofrene og de enorme knivene. Utenfor drar grønnsakshandlerne hjemover, mens slakterne gjør narr av de gigantiske knivene.
Idet vi forlater Pradelles, unngår vi nok en gang selve GR®70-ruten for heller å følge løpet til en grasiøs elv og lytte til dens høstlige hvisking. Etter kirken finner vi ikke lenger de små hvite og røde skiltene. Nede i dalen lar det klare ettermiddagslyset oss skimte Langogne, hovedstaden i Gévaudan. Vi trenger verken kompass eller topografisk kart; det er bare å la seg gli rett frem mot etappemålet. Vi nøler mellom bilveien og de kronglete småstiene, men Noée tar valget for oss. Hun nekter plent å gå side om side med de brummende bilene. Høyere opp, i skråningene der bilene flokker seg, utgjør bartrærne en heller mager vegetasjon. Noen få grantrær uten nåler står fortsatt oppreist og strekker sine mange grener ut, som om de forsøker å jage bort eventuelle ville beist — Stevensons stavemåte for ulven eller monsteret. Dermed følger vi elven. Etter historier om blodbad, blir vi tilbudt et deilig solbad på flukten vår.
Det ene beinet mitt verker,
la det dra til helvete. Den lange reisen blir til en reise fylt av lange «liktorner». En modig vei der det ikke finnes blindveier. Humøret er lett til tross for smertene. Vannløpet sildrer som et klokkespill. En rolig skogsvandring og livsnytelse. Når man går, baner man vei eller dechiffrerer man stien?...
Apropos brakkland og tall. Det var etter andre verdenskrig at Roger Beaumont og hans kone Mireille fikk ideen om å merke Frankrikes turstier ved å male dem i rødt og hvitt. På den tiden fantes det bare hundre og femti kilometer med registrerte stier, hovedsakelig langs elven Loire. Dette rolige og vennlige paret merket i sitt helt eget tempo, over nesten en hel mannsalder, femten tusen kilometer med ville stier. Dette er de kjente GR®-rutene (Grande Randonnée), de lange vandrestiene. Korsika til fots — den berømte GR®20, den tøffeste av dem alle —, Alpene og rundturen rundt Mont Blanc, Chamonix-Menton, Pyreneene, fra Atlanterhavet til Middelhavet.
Siden den gang har andre gode krefter tatt over, andre turglade par, og førti tusen kilometer med stier er nå tilgjengelige for dem som ønsker å oppdage en trygg havn langt borte fra hverdagens heseblesende rytmer. En hjertelig hilsen sendes til disse to frenetiske drømmerne, Arthur og Zoé, ute på de steinete veiene. Denne ettermiddagen dufter høsten herlig, og de siste solstrålene bruner nakken og hodet mitt. Jeg glemmer alle forpliktelser, jeg har blitt en origami, en vill and, en liten papirbåt, en livsnyter som nærmer seg Langogne. Om noen få minutter vil elven min renne ut i Allier, og igjen sitter kun minnet om en solfylt og enkel drift fremover.
Av Éric Poindron. Utdrag fra «Belles étoiles» — Med Stevenson i Cévennes, Gulliver-samlingen, ledet av Michel Le Bris, Flammarion.