Kirken Notre Dame de Thines
|
|
Kirken Notre Dame de Thines |
|
Når dagen etter, forteller legenden, hadde arbeiderne klatret opp på fjellet, var de storforbløffet over å ikke finne steinene og verktøyene de hadde etterlatt dagen før. Hva hadde de blitt av?... I lang tid lette de uten å kunne oppdage noe, da en av dem så dem fra den andre siden av elven som brøler ved foten av fjellet, på toppen av en stein, på stedet som i dag er okkupert av kirken og landsbyen Thines. Fem ganger på rad gjentok dette merkelige fenomenet seg, og bygningsarbeiderne, trøtte av å kjempe mot en overnaturlig makt som lekte med deres planer, kom for å bygge kirken på stedet som Guds vilje, så klart manifestert, hadde indikert for dem. Denne gangen ble de ikke lenger forstyrret i arbeidet sitt, og på mindre enn ett år, i dette bratte og ville området, som et landskap av den store maleren som kalles Salvator Rosa, dukket det opp et religiøst byggverk med elegante og harmoniske proporsjoner.
Kirken i Thines, som jeg i en spesiell rapport har påpekt at herr ministeren for innenrikssaker bør ta seg av, og som jeg er sikker på vil bli klassifisert som et historisk monument i nær fremtid, har et preg av enhet og samtidighet som sjelden finnes i like stor grad i middelalderske religiøse bygninger. Generelt har hvert århundre som har kommet, preget de forskjellige delene av bygningene fra denne tiden. Lite, men grasiøs i sitt helhet, er denne kirken nødvendigvis designet av en enkelt intelligens og utført av en enkelt vilje. Det ser ut til at den har blitt støpt i ett stykke i samme form.
Det 11. og 12. århundre er, i Sør-Frankrike, høydepunktet for religiøs arkitektur. Den frykten som ble forårsaket av de dystre tilnærmingene til år 1000 hadde, om ikke stoppet helt, så i det minste bremset kunstens bevegelser i det påfølgende århundret. Strenge, mørke og avkledde var de karolingiske monumentene en troverdig uttrykk for jernalderen i løpet av hvilken de ble bygget. En fullstendig endring i karakter og stil skiller de senere monumentene. Forholdet mellom Østen og Vesten, avbrutt av den feodale barbariet til etterkommerne av Karl den store, gjenoppstår i større antall og med større regelmessighet i det 11. århundre. Krigene til normannerne i Sicilia, Apulia og Hellas, og til slutt korstogene, gjør kunst og litteratur fra disse vakre og poetiske østlige områdene naturlige i Europa og spesielt i Frankrike, hvor de siste strålene fra en døende sivilisasjon fortsatt skinte. Regenereringsarbeidet som allerede var så heldig påbegynt, utvikler seg, og med de første årene av det 12. århundre ser Frankrike sin jord bli dekket som om ved magi av disse storslåtte romerske basilikaene, som all prakt fra den gotiske perioden aldri har kunnet viskes ut i våre sørlige provinser.
Kirken i Thines må åpenbart kreves av bysantinsk kunst. Bare den har inspirert, designet og hevet den. I lys av denne meningen som er formulert så tydelig og kategorisk, hva blir da av tradisjonen som er akseptert for lett og kreditert i landet, som tilskriver grunnleggelsen av denne kirken til pave Urban V?... Denne paven levde i en tid da den gotiske stilen, som nådde sitt høyeste punkt av perfeksjon og berømmelse, viste overalt de blendende underverkene av sin arkitektur, og det er rimelig å tenke at hvis han hadde vært den sanne grunnleggeren av denne kirken, ville han ha bedt om planen og betrodd utførelsen til en arkitekt som var utdannet i de nye ideene om kunst?
Guillaume de Grimoard, født i Crisac, bispedømmet Mende, ble valgt som pave, under navnet Urban V, den 27. september 1362. Enkelt abbed av Saint-Victor, i Marseille, da stemmene fra konklavet ble rettet mot ham, glemte han aldri sin kjære abdij, som han kalte det. Han hadde gjenopprettet det til en blomstrende tilstand, og han fortsatte å gi det sin høye og allmektige beskyttelse til sin siste time. Denne minnet som ble vakkert bevart på de steder der de første årene av hans prestetjeneste hadde gått fredelig, av denne paven, som ifølge Petrarca, en så strenge og ofte urettferdig kritiker av de franske pavene, ikke fant noen som hadde å klage over hans styre eller hans måter, har til en viss grad autorisert de som har trodd velvillig at han, før han ble abbed av Saint-Victor, hadde fylt de beskjeden oppgavene til prior av Thines, til å tenke at kirken med dette navnet bare var et monument ment av Urban V for å bevare minnet om de lykkelige dager han hadde tilbrakt i dette prioratet.
Dessverre samles alle sannsynligheter for å fjerne selv utseendet av sannsynlighet fra denne antagelsen. Guillaume de Grimoard tilhørte en av de eldste og mest berømte familiene i Gévaudan, og på den tiden, da geistligheten, som da var mesterlig sammensatt, ikke rekrutterte seg fra de fattigste og mest obskure rekkene av befolkningen i våre landsbyer, og ikke, som i dag, brakte menn fylt med dyder og evangelisk iver inn i helligdommet, men for ofte, dessverre! frarøvet den familiære utdannelsen som aldri kan erstattes av de utilstrekkelige og ufullstendige undervisningene til seminaret, av den intime kunnskapen om verden og den perfekte takt som er så nødvendig for presten som har ansvar for sjeler, spesielt i byene, en mann med et slikt navn ville absolutt ikke ha begynt sin kirkelige karriere fra det besjedne prioratet i Thines. For slike emner var den romerske purpur, de bispeheder eller alt, i det minste den søte og late ledigheten til en velstående abdij, forbeholdt.
Så, vil du si meg, hvem skal vi tilskrive grunnleggelsen av denne kirken? Jeg kunne svare deg at nysgjerrigheten din nesten ligner på indiscret og trekke meg ut av vanskeligheten; men jeg foretrekker å ærlig innrømme at jeg ikke er i stand til å gi deg tilfredsstillende forklaringer på dette punktet. Det eneste som er sikkert, er at et slikt bygg, på et slikt sted, isolert og tapt, bare kan ha blitt bygget av en mektig vilje samlet med enorme ressurser. Er det til en høy baron som har fått nåde fra Kirken, eller er det derimot til et religiøst fellesskap som vi skylder det?... Jeg ville være mer tilbøyelig til å akseptere denne siste antagelsen, ettersom jeg, rundt kirken, har lagt merke til rester av bygninger som strekker seg helt til kanten av avgrunnen, hvis monastiske bestemmelse ikke ser ut til å være i tvil i det minste et øyeblikk. Det var altså et kloster rikt nok til å la bygge en kirke. Men til hvilken orden tilhørte dette klosteret?... Når sluttet det å eksistere?... Hvilke årsaker førte til dets ødeleggelse?... Trefoldig spørsmål som tradisjonen, som jeg har spurt om nøye på de aktuelle steder, gir ikke noe svar.
Kirken i Thines er bygget i form av en basilika med ett skip. Lengden i arbeid er tjuefem meter; bredden er åtte meter og toogførti centimeter. Bygningen er regelmessig og av middels størrelse, men er sammensatt av steiner av forskjellige slag. Friesene, kapitellene og generelt alle de bearbeidede delene av bygningen er laget av veldig fin sandstein som måtte hentes langt unna, for denne variasjonen av steiner finnes ikke i landet; resten av bygningen er laget av grov sandstein; kun fundamentet har hentet sine materialer fra skifersteinene, som finnes i meget stor mengde på selve stedet.
Som i mange kirker fra samme epoke, er døren plassert i enden av høyre side av skipet. Fire lite fremspringende støtter, eller heller fire innfelte søyler, støtter hver av de ytre sideveggene. I den øvre delen av disse veggene, mellom støttene, hersker en liten arkade hvis nedfall er støttet av modilloner skåret i form av dyreansikt, kuler, og saftige planter av forskjellige arter. Over arkaden strekker det seg et bånd av romber i relieff; til slutt, over rombene og umiddelbart under takets skråninger, merker man en serie av disse figurene som er så kjære for capriciet av bysantinsk dekorasjon. Hver av steinene i det siste laget har fått en av disse figurene: det er nå små sylindere, kuler, blomster, doble eggformer; av og til persilleblader eller saftige planter, vaser og redskaper av forskjellige former; og til slutt husdyr eller grimaserende figurer. Denne tredobbelte skulpturerte båndet omgir også den ytre absis, hvor den får bredere ved å innta, mellom arkaden og rombene, en dobbel rekke av vinklet skråninger, ordnet som et sjakkbrett. Mellom nedfallene av arkaden kan man se en halvmåne i hulhet i absisen, halvdel av rødgrå og hvit.
Portalen med full bue, foran hvilken det reiser seg, i midten av et lite torg, en søyle som er kronet med figuren av Jomfruen som holder barnet Jesus i armene, noe som
synes å indikere at denne kirken har vært, helt fra sin opprinnelse, plassert under anropet av Guds mor, er hevet på et trappetrinn av åtte. En prismatisk søyle av grå marmor støtter en overligger av fin sandstein, brutt i tre deler. Denne overliggeren er dekket over hele lengden av en bas-relief som forestiller den triumferende inntog av N.S. Jesus Kristus i Jerusalem, den siste kveldsmåltid og Judas forræderi.
Først og fremst er det Jesus Kristus som sitter på et esel ledsaget av sitt føll, og etterfulgt av sine disipler som bærer grønne palmer i hånden. Under porten til den hellige byen, som fremstår flankert av to runde tårn, på toppen av en av dem skinner, antagelig som en påminnelse om korstogene, et emblem av liljer, sitter, sittende foran et bord, en mann som, tilsynelatende, ikke er annen (kassen fylt med mynter, som er ved siden av ham på bordet, synes i det minste å antyde det) enn den som er ansvarlig for innkrevingen av passeringretten. Så kommer kveldsmåltidet. Jesus, stående midt blant disiplene, som han har samlet rundt seg, kvelden før sitt lidelse, bryter brødet og innstifter sakramentet av eukaristien. Judas' forræderi opptar enden av relieffet. En gruppe soldater, ledet av denne uverdige disippel, griper Frelseren som han peker på med fingeren. Dette relieffet, som er behandlet med tilstrekkelig forståelse og smak, skiller seg ut med visse kvaliteter i disposisjon og tegning som ikke tilbys i samme grad av de skulpturelle produksjonene fra denne fjerne tiden. En latinsk inskripsjon, i klare og regelmessige versaler, forklarer hvert episode av relieffet som er plassert under det. Denne inskripsjonen, som utvikler seg over en enkelt lang linje, men som mangler flere bokstaver, hvis fravær nødvendigvis må suppleres, er utformet som følger:
DVO CENAT X PTS IVDAS SIBI PREPARATVS : ORE DATIS SIGNIS REX TRADITVR FILIVS HOMINIS : |
Fire archivolter med firkantede buer omgir portalen. Deres nedfall hviler på en fremspringende impost med akantusblader. Rundt den første archivolten hersker en flat bånd dekorert med små sylindere, kuler og bolter.
Denne portalen, fra en tid vi ikke kan presist fastslå, må ha gjennomgått en reparasjon som utvilsomt ble gjort med intelligens. De to statuene med nimbus, som nå er innfelt i tympanon, og den som er plassert i et av hjørnene til portalen, ble sannsynligvis tidligere brukt til dekorasjon av koret og kanskje av det gamle alteret. Reliéffet som fungerer som overligger, måtte også ha hatt samme formål, for ved å legge til den nåværende lengden de tilleggene vi er forpliktet til å gjøre for å fullføre inskripsjonen, ser man lett at de opprinnelige dimensjonene overskred lengden på portalen.
Plasseringen av disse tre statuene, selv om den er litt tvunget, har imidlertid ikke den egyptiske stivheten som kjennetegner de fleste samtidige verk. Broderiene og ornamentene er ikke kastet over klærne med den vanlige overfloden av dårlig bysantinsk smak; helheten mangler ikke liv, bevegelse, eller til og med eleganse og grasiøsitet. Det er åpenbart at disse tre statuene ikke var alene. De skulle være tolv og representere de tolv apostlene.
Til venstre for portalen, på et av sidene av den første støtten, kan man skjelne en dato, som utvilsomt er svært interessant, men så grov at det er materielt umulig å rekonstruere årstallet. Dessverre har sandsteinen ikke hardheten til granitt, og avtrykkene som verktøyet gir den, motstår ikke evig tidens dødbringende virkninger.
Klokken må ikke engang få en enkel omtale, så lite i harmoni er den med resten av bygningen. Den består av en liten mur hevet over taket og gjennomtrukket av tre buede åpninger, hvorav en ble ødelagt for noen år siden av lynet. En dårlig trapp, grovt laget og etterpå, fører opp dit. Abside er eksternt prydet med fire innfelte kolonner, med historiske kapiteler, som selv hviler direkte på fire slanke og lite fremtrende pilastre, dekket over hele lengden med diamanter eller stilker av eføy. Disse pilastrene har sin start fra den smale kronen av en sokkel som, akkurat som dem, kun har lite fremspring.
Den høyre sideveggen er gjennomtrukket, mellom støttene, av to buede vinduer. Abside har fire. Bue steinene er dekorert med et hul bånd hvor in relief det stikker ut munnene og boltene. Alle disse vinduene har dobbel vinkelbue eller er i form av toro. Den sentrale åpningen er lang og smal. De små søylene som prydet dem har delvis forsvunnet. Innvendig er kirken enkel, men grasiøs. Valvet, uten nerver, er utstyrt med to dobbelbuer, som er støttet direkte på slanke kolonner bygd inn i pilastrene som fortsetter dobbelbuene. Kapitellene til disse kolonnene, som de til hele bygningen, viser de distinkte karakterene fra den bysantinske perioden, og er belastet med merkelige figurer, saftige planter, bibelske karakterer og fantastiske dyr. De tverrgående rommene er prydet med store lukkede buer. Ingen åpning finnes på venstre side av kirken. Koret selv er til og med uten det femte vinduet som, i sin venstre laterale ende, ville vært nødvendig for dens regelmessighet.
Koret er lavere og smalere enn skipet, hvor det danner en lett tilbaketrekning. I hjørnene reiser to kolonner seg i samme stil som de i skipet, men mindre utviklet. En krone prydet med døde hoder, munnene og blomster, løper sirkelformet rundt absiden, i høyden til kolonnene.
Valvet i absiden viser, over hele sin overflate, brede konsentriske striper vanligvis dannet av vekslende lag av rød og hvit sandstein. Denne dekorasjonen vises i alle deler av bygningen: den dekker skaftet til kolonnene i skipet, den rundes rundt archivoltene, stråler ut på de buede veggene av vinduene, den pyntes med halv-måner i arkaden, den stiger opp på kolonnene og søylene i absiden. Ved portalen finner man den fortsatt, men med mindre regelmessighet enn i de andre delene av kirken.
Det er umulig å ikke se i denne spesielle dekorasjonen en svært levende påminnelse om østlig arkitektur. Som i det Romerske Imperiet, som i hele Østen, som i den delen av Italia og til og med Frankrike, som spesielt i middelalderen imiterte det Romerske Imperiet, er disse to fargene, rød og hvit, plassert på samme måte som i kirken i Thines, med den eneste forskjellen at her det luksuriøse marmor er erstattet av den beskjedne sandsteinen. De bysantinske monumentene i Konstantinopel, moskeene i Kairo, katedralene i Como og Genova, teateret i Mandoeuvre, i Franche-Comté, og noen romanske monumenter fra Sør-Frankrike og spesielt fra Auvergne, vitner om riktigheten av vår utholdenhet.
Det finnes ingen spor av sakristi i kirken i Thines. De som jobber med arkeologi vet at ingen sakristi har blitt funnet i kirker, annet enn katedralene, før slutten av det 16. århundre.
Baksiden av bygningen, motsatt koret, er opplyst av et lite rosevindu eller heller en nisje utgravd i kurven av en lukket bue. Under denne nisjen, i retning av portalen, er det mulig å skjelne, forseglet i muren, restene av to jernkonsoller, ment å støtte en sitteplasser, og mellom den nederste kanten av nisjen og konsollene, i sittehøyde, er det et sylinderformet hull synlig, en slags hørselrør som er perforert i tykkelsen av murverket, og som kommuniserte fra innsiden til utsiden. Var denne sitteplassen tilfeldigvis tilhørende prioren som, fra bunnen av absiden, sin vanlige plass, skulle, av et merkelig innfall som ingenting kan forklare og enda mindre rettferdiggjøre, være flyttet og fraktet til denne avsides delen av kirken?... Eller, på den annen side, ville denne sitteplassen plassert ved siden av dette sylinderformede hullet, hvis bruk aldri har kunnet forklares, indikere plassen som presten hadde inne i helligdommet, for å motta bekjennelsen fra den ekskommuniserte eller spedalske?.... Dette er bare antagelser, kanskje grunnløse antagelser som jeg kun tør å fremsette med skjelvende stemme. Den siste synes imidlertid å være rimelig nok til å kunne aksepteres uten for mye aversjon.
Når ekskommunikasjonen rammet en troende, ble han umiddelbart rapportert til de sanne troende som en uren mann som man måtte holde seg unna, ellers ville man pådra seg kirkens irettesettelser og for alltid risikere sin sjels frelse. Helligdommen var ham ubarmhjertig stengt, og han fikk kun retten til å komme inn etter å ha gitt mange og offentlige garantier for sin anger og sin fromhet. Portalen var den ytre delen av kirken hvor han fikk lov til å stå mens de troende, samlet innendørs, deltok i de guddommelige tjenestene og ble næringsrike med det som i mystisk språk kalles Guds ord. Det var der presten kom for å høre ham i bekjennelse, der han mottok, i nærvær av mengden samlet, lesningen av det pavelige dekrets som løftet ham fra ekskommunikasjonen som var blitt rettet mot ham. Finner vi ikke i den religiøse feiringen av blandede ekteskap noe som minner oss om denne ytre fordømmelsen som omga den ulykkelige ekskommuniserte?... Disse typer ekteskap ble kun velsignet ved døren til kirken, og selv i dag, er det ikke ved foten av alterene, men i sakristiet at de blir feiret. I noen bispedømmer, inkludert Lyon, blir ekteskapet, det er sant, velsignet i kirken, men den av de to framtidige ektefellene som er katolsk, tar plass alene i koret, mens den andre, som er protestant, står i skipet.
Urenheten i kroppen var, i kirkens øyne, like forferdelig som den i sjelen. Den spedalske ble vanæret utvist fra tempelet, og enhver forbindelse, om ikke åndelig, så i det minste fysisk, var strengt forbudt for ham med andre mennesker. Tilgangen til portalen ble til og med nektet ham. De stinkende utstrømningene, som kom fra hans alltid åpne sår, kunne plutselig ha forårsaket smitte blant mengden som gikk inn og ut av kirken.
Denne måten å kommunisere fra innsiden til utsiden, ved hjelp av en åpning laget i muren av en bygning, er for øvrig verken uvanlig eller ny. Jeg har sett i Venezia, i det gamle dogepalasset, dette vidunderet laget av tre geniale kunstnere, Calendario, Bartholomeo og Sansovino, langs veggene i de mørke fangene som opptar toppen og bunnen av denne kolossale bygningen, loden (i piombi) og brønnene (i pozzi); jeg har sett i Avignon, i det gamle pavelige palasset, åpne på mannshøyde, i de hellige kontorers fengsler, firkantede hull hvor presten mottok bekjennelsen fra den ulykkelige som skulle rammes av det verdslige eller religiøse rettferdighetens sverd.
Når jeg avslutter denne monografien, hvis form har bevart, til tross for meg, tørheten og ariditeten av en offisiell arkeologisk rapport, må jeg påpeke at muren i absiden av kirken i Thines har bøyd seg under vekten av valvet og at den har sprukket på to steder. Betydelige reparasjoner vil snart være nødvendige hvis det ikke blir gjort en rask utbedring. For øyeblikket vil det sannsynligvis være tilstrekkelig med en godt utført fuging og konsolidering av noen steiner. Jeg har med stor iver krevd midler for dette formålet, og jeg har all grunn til å håpe at min forespørsel vil bli tatt alvorlig av den distingverte mannen som med en sterkt kunstnerisk omsorg leder vedlikeholdet og restaureringen av våre nasjonale monumenter.
Jeg har kommet i ett strekk og uten å stoppe fra Saint-Laurent-lès-Bains til Thines; men det er lite sannsynlig at jeg vil krysse avstanden som skiller meg fra Chambonas, en sjarmerende landsby hvor jeg dessverre aldri mer vil finne mannen som alltid vennlig og velvillig, med en så oppriktig og glad hjertelighet, heder min magnificent hus. For å nå den departementale veien som går på toppen av de spisse fjellene i fjellet, må man klatre rett frem i minst en time, og selv om gjestfriheten man finner på vertshuset i Peyre ikke er særlig innbydende, tilpasser man seg gjerne, så bratt og vanskelig er oppstigningen langs denne smale stien fylt med skiferstein som brekker og glir under føttene, og gravd ut av dype spor som er forårsaket av de kraftige regnene som ødelegger og herjer disse så pittoreske og glemte områdene. av Ovide de Valgorge. Minnene fra Ardèche
Gamle feriehuset med en hage ved bredden av Allier, L'Etoile Gjestehus ligger i La Bastide-Puylaurent mellom Lozère, Ardèche og Cévennes i de sørlige fjellene i Frankrike. På krysset av GR®7, GR®70 Stevenson-stien, GR®72, GR®700 Régordane-veien, GR®470 Kilder og Kløfter i Allier, GRP® Cévenol, Ardéchoise-fjellene, Margeride. Mange rundtur stier for fotturer og sykkelturer for en dag. Ideelt for en avslappende ferie og fotturer.
Copyright©etoile.fr